Jeg og Meg og Labben og Nullen og Queneau

For mange år siden, i 1988, den gang det litterærere tidsskriftet Vinduet hadde en liten spalte helt bakerst med overskriften «10 bøker», ble jeg spurt om å bidra med mine personlige favoritter. Jeg sa ja, det ville jeg. Jeg var 25 år. Hvilke bøker hadde betydd noe helt spesielt for meg? Jeg ramset opp den ene lesefrukten etter den andre, og mellom bl.a. Barthes og Pilinszky, en fransk poesiantologi og achtzig gedichte av Celan, stakk jeg inn en liten barnebok: Leif Wærenskjolds Labben og meg og Nullen, opprinnelig utgitt i 1931, men min utgave var fra 1965. Labben og meg og Nullen, påsto jeg allerede den gang, altså i 1988, i Vinduets faste spalte, at jeg hadde lest mer enn tjue ganger. Jeg vet ikke om det stemte, jeg tviler på det, men at jeg hadde lest boken mange ganger i sin helhet og senere i stumper og stykker var sant: kapittelet om Enoksen på hjørnet, kapittelet om Nowgorod-smilet, spøkelseshistorien, dagboken fra sykkelturen osv. osv.

Nå, nærmere tretti år senere, etter å ha lest boken høyt om og om igjen også for sønnen min da han var yngre, kan jeg med hånden på hjertet si at dette er boken jeg har vært gjennom flest ganger, helt sikkert tjue, ganske sikkert flere.

En liten digresjon: På samme tid i mitt lesende liv, i 1988 altså, eller det kan ha vært et år eller to senere, kom jeg over den franske forfatteren Raymond Queneaus Exercises de style (1947) oversatt til svensk av Lars Hagström, da het den Stilövningar og var utgitt av det finfine forlaget Bakhåll. Stilövningar er helt kort en bok som forteller den samme historien med hundre forskjellige stiluttrykk: Notat, metaforisk, nølende, svulstig, forretningsbrev, parechesis osv.

Og så tilbake til saken, til Leif Wærenskjolds fortreffelige barnebok: Det første som slo meg da jeg bladde opp i Exercises de style eller rettere sagt Stilövningar, var at dette spillet med variabler, denne leken med uttrykksformer og stilistiske forskjeller, alt dette som fryder ved Queneaus bok, det hadde jeg vært borti i barndommen, gang på gang, ja hver gang jeg hadde lest Labben og meg og Nullen, i sin helhet eller her og der i sprang, for å gjenoppleve beruselsen ved inntak av denne barneboken. For i kapittelet om lærer Pine, fortelles det fra en klassetur (slik beskrives forresten lærerens språk: «Lærer Pine har et annet sprog når han er lærer i norsk enn når han er troendes og handlendes.») Så la meg til slutt vise noen små glimt fra de forskjellige skolestilene vi kan lese i kapitlet om nevnte klassetur i Leif Wærenskjolds Labben og meg og Nullen, la meg helt enkelt sitere førstesetningene:

Lærer Pine på skolen: «Været var lagelig.»

Lærer Pine på søndagskolen og i butikken: «Nei for et herlig vær!»

Anders, 4. klasse A: «Det var jævlavarmt gitt å bøttevis a sol.»

Obersten: «Varmt. Sol. 23 grader i skyggen.»

Kjøpmann Enoksen på hjørnet: «Detvarsåfintvær. Solskinn. Vidrotilskogs.»

Rune Christiansen (f. 1963) er forfatter, poet og gjendikter, med ti diktsamlinger og åtte romaner bak seg. Han har mottatt en rekke priser, blant annet Brageprisen for romanen Ensomheten i Lydia Ernemans liv (2014).

Christiansen sender stafettpinnen videre og vil utfordre Øivind Hånes til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.