Tittel: Jeg sa ikke kom inn
Tekst: Eli Rygg
Illustratør: Malgorzata Piotrowska
Forlag: Gyldendal Barn & Ungdom
Årstall: 2005
Antall sider: 48

Jeg sa ikke kom inn

Barnebok om seksuelle overgrep

Det er ingen lett oppgave verken å lage eller forholde seg til en barnebok som handler om seksuelle overgrep. Mange spørsmål melder seg: Hvor langt kan man gå med hensyn til å fremstille noe som er så jævlig i en bok for barn? Kan det være viktig for overgrepsutsatte barn å ha tilgang til bøker som beskriver opplevelser som ligner det de har vært med på? Kan barn som ikke har opplevd slike ting, bli redde av å lese denne type bøker? En barnebok om et så vanskelig emne vil lett bli vurdert etter to sett kriterier: som litteratur som kan angå forskjellige typer lesere, og hvorvidt boka kan fungere terapeutisk for barn og andre lesere som har opplevd overgrep. Det hender også at barnebøker om vanskelige tema brukes i eksplisitt terapeutisk øyemed, for eksempel har Gro Dahle og Svein Nyhus’ bok om en far som slår (Sinna mann) blitt brukt på psykologkontorer og krisesentre.

Alle disse avveiningene med hensyn til unge lesere har selvsagt ingen klare svar, og må vurderes fra situasjon til situasjon.

Trenger barn bøker om vanskelige temaer?
Mange voksne lesere forbinder nok Eli Rygg med programlederjobben i barne-tv-programmet ”Portveien 2”. For tiden jobber hun med barnevern – og er barnebokforfatter. Hun har skrevet om alvorlige temaer før: Hennes første utgivelse for barn (Hvor gammel blir en bølge?, 2001) handler om tredjeklassingen Benjamin som dør av kreft. I et intervju om årets bok i magasinet til foreningen Mental Helse (Sinn & Samfunn 4/2005), sier Rygg at hun mener det er viktig å skrive bøker for barn om alvorlige emner, og sier bl.a. at ”om barn ikke får forklart virkeligheten, begynner fantasien å tikke. Er det min skyld at mamma drikker, at pappa er død?”. Jeg tror det stemmer at barn oppfatter mer enn voksne kan syns det er behagelig å tro. Barn tenker på skremmende, forferdelige og grusomme ting, uansett om man snakker med dem om det eller ikke, og fantasiene om vonde ting kan være skumlere enn virkeligheten. I den forstand kan bøker av denne typen ha en viktig funksjon.

Jeg sa ikke kom inn
I Jeg sa ikke kom inn forteller Eli Rygg og illustratør Malgorzata Piotrowska historien om Maria, en ung pike som har blitt utsatt for seksuelle overgrep av sin filleonkel som bor i samme hus som henne og foreldrene. Historien begynner den dagen da Maria ikke orker å holde på den vonde hemmeligheten mer, og forteller moren hva som har skjedd. Ikke lenge etter blir Marias filleonkel hentet av lensmannen. Maria snakker med foreldrene, familiens venn Ylva og terapeuten Margaret. Leseren forlater henne ett år senere, når ting har blitt litt bedre. Det er en relativt liten bok av omfang, 48 sider i alt, hvorav 12 fargeillustrasjoner (to tredjedeler av dem dekker en hel side). Jeg sa ikke kom inn har blitt en god bok, både for barn og voksne. Dette skyldes både teksten, illustrasjonene, og det gode samspillet mellom dem.

Eli Ryggs tekst formidler vonde følelser på en rettfrem måte. Side om side med det vonde formidler også teksten mye håp:

Det er akkurat som om kroppen min ikke finnes mer, gråter Maria, og Hanna gråter med henne. – Ungen min, ungen min, trøster hun. – Gode jenta mi, det skal bli bedre for deg, hører du?

    (s. 13)

Alle de voksne, både foreldrene, Ylva, og Margaret, forteller Maria at dette ikke er hennes skyld, at hun ikke er skitnet til selv om hun føler seg skitten, og at det ikke er hun som har gjort noe galt, selv om hun har dårlig samvittighet fordi hun har fortalt moren noe hun hadde lovet filleonkelen sin å ikke si:

- Hemmeligheter er noe spennende og morsomt, begynner mamma. – Hemmeligheter skal være noe godt å tenke på, ellers gjelder de ikke. Vonde opplevelser er aldri en ordentlig hemmelighet […] Noen voksne lager slike hemmeligheter for barn, men det er bare for å gjøre det vanskelig for barn å si det til noen.”(s. 12-13)

Eli Rygg fører et enkelt, klart, og godt språk. Dialogene flyter godt, og hun beskriver utvalgte scener i Marias hverdag etter overgrepene som viser mange forskjellige sinnsstemninger og reaksjoner, både hos Maria, og foreldrene hennes.

Sommerfugler
Maria er glad i sommerfugler, og sommerfugler brukes som en gjennomgående motiv og metafor, både i teksten og bildene. I første kapittel har hun for eksempel snurret seg inn i en hengekøye som en sommerfuglpuppe. Hun forteller moren at hun koblet seg vekk fra kroppen sin og forestilte seg vakre sommerfugler mens overgrepene pågikk, men at de etter hvert mistet fargene sine og ble grå og svarte. I bokas siste kapittel er hun på karneval utkledd som fargerik sommerfugl.

Gode illustrasjoner
Malgorzata Piotrowskas illustrasjoner spiller på lag med teksten, samtidig som de utgjør et eget univers, og forteller en historie fra begynnelse til slutt. Det er ikke bilder som i stor grad forteller noe annet enn teksten, men de forteller på en annen måte, og fremstiller situasjoner og følelser slik at de åpner for leserens medskapende evner – og innlevelse. Bildet av Maria og Ylva som sitter ved kjøkkenbordet og prater sammen ser realistisk ut, bortsett fra at skuffen under bordplaten står åpen, og at man hvis man ser nærmere etter oppdager at den er merket ”Hemmeligheter”. Ut av skuffen flyr det en mørk sommerfugl. De to sterkeste bildene i boka viser Maria liggende på en seng. På det første (s. 27) krøker hun seg sammen i fosterstilling. På hver side av henne truer noe som ligner to enorme garnnøster som er mange ganger større enn henne selv. Hele jenta er fargeløs, nærmest gjennomsiktig. På det andre bildet (s. 32) ligger en liten, hvit jente på en stor, rød seng. Hun trykker en hvit pute mot underlivet, og to brune sommerfugler flyr over sengen. Begge disse bildene understreker en smerte som teksten beskriver, men ikke dveler ved.

Bildene er ikke bare innholdsmessig, men også stilistisk preget av fortellingens gjennomgangsmotiver, for eksempel de grove, ”klussete”, følelsesladde streker som på en ekspressiv måte beskriver vonde situasjoner som fremstilles. Disse strekene befinner seg i flere forskjellige settinger, som på vegger (s. 23), i de truende ”garnnøstene” (s. 27) og i de brune sommerfuglenens vinger, og i putene Maria sparker på når hun er sinna (s. 32 og 34).

En “solskinnshistorie”?
I denne historien blir barnet umiddelbart trodd på når det forteller hva som har skjedd. I forhold til hvordan mange overgrepssaker ser ut, kan man reise innvendingen at jenta i denne boka opplever det aller best tenkelige scenario etter at det forferdelige har skjedd.
Det er ikke tvil om at mange overgrepsofre har det langt verre enn Maria. Men i en litterær fremstilling av et slikt emne for barn, er det kanskje akkurat noe slikt som behøves for at leserne skal få et tanke- og fantasimessig håndterbart perspektiv på det vanskelige og skremmende stoffet – uansett om barnet har opplevd noe lignende eller ikke?



Skrevet av:
Kommentarer