Jeg skjønner ingenting

På 1990-tallet var komiserien Seinfeld kjent som en serie som «handlet om ingenting» – selv om den hadde en handling så tettpakket at det var umulig å oppsummere den om noen hadde gått glipp av de første fem minuttene av en episode.

Siden har ingenting så vidt jeg kan skjønne gått inn i skolepensumet, og fyller i dag store deler av norske barns hverdag. Det er i alle fall det inntrykket barna mine gir meg når jeg spør hva de har gjort på skolen eller vært ute av huset.

Ingenting gir mening

Den dagen ingenting skjedde har det til felles med en Seinfeld-episode at jeg har vanskelig med å forklare hva som skjer. Men i bokens tilfelle må jeg nesten si at ingenting kunne vært enklere.

Bokens hovedperson, reven, finner en sekk. Hva er det oppi? Hvor mye veier den? Hva smaker den, og hva lukter den? De andre dyrene som reven møter på veien er vitebegjærlige, men de er åpenbart ikke fornøyde med svaret de uvegerlig får, og som du sikkert allerede har gjettet: ingenting.

Og det er her det ikke henger helt sammen. For er ikke de andre dyrenes reaksjoner i overkant voldsomme? Hvorfor lar de seg hisse slik opp over ingenting – i den grad at de graver feller for reven, kaster ham i vannet og truer ham med spisse stokker? Og hva skjer egentlig på slutten? Ingenting? Vel, noe skjer, men av de andre dyrene er det åpenbart ingenting igjen.

Ingenting å melde

Som en god kritiker er jeg som alltid åpen for at det er noe jeg ikke forstår. Og her er det tross alt snakk om en forfatter som mestrer barns hemmelige ord for «ufattelig spennende og utrolige ting som jeg ikke gidder å fortelle om». Så jeg tok Ingenting med på sengekanten for å høre hva mine to fasiter på ni og seks hadde å si.

Her kan det være greit å ha i bakhodet at Elisabeth Moseng har illustrert en drøss barne-, billed- og skolebøker (blant annet de tre historiske bøkene fra Voss som jeg alltid ønsket skulle være bedre). Hun debuterte som forfatter selv i 2014 med Når jeg blir storebror, og fulgte opp i 2017 med Herr Hansen får besøk (begge på forlaget Mangschou).

På sengekanten lar vi oss alle tre imponere av det visuelle: Et ørkenlandskap tegnet opp i slående pasteller, supplert med fargerike skoger og en rekke dyr fulle av personlighet. Men vi lar oss forvirre av utviklingen. «Hvorfor blir dyrene så sinte?» spør niåringen når dyrene løper etter reven med kampesteiner. «Hva skjer?» spør seksåringen når et helt oppslag i boken ser ut til å være gjørmesprut og kaos. På neste side blir vårt spørsmål gjentatt av de sinte dyrene – «hva skjer?» spør de. «Ingenting», svarer reven.

Dommen fra sengekanten er: «Den var rar. Men kul.» Det kan med andre ord godt være at dette er den typen visuelt innbydende bok man jevnlig tar frem for å prøve å uteske hemmelighetene til – hva er det egentlig som skjer? Og holder dét for å kunne kalle det for godt håndverk, eller kan det være at bokens kjerne også er et stort hull av ingenting?

Er det noe der?

Frustrerende er det at boken ikke helt spiller på lag med leseren. På baksiden står det:

«Hva har reven i sekken?
Hvor kommer den fra?
Og hva skjer når alle dyrene vil ha den?
Mye mer enn INGENTING!»

Om det skal være så enkelt, er historien bare slett fortalt. Det er ikke umiddelbart klart at de andre dyrene vil ha sekken. Og selv om det var det, blir de alle uforklarlig raskt veldig sinte.

Det er kanskje noe mer enn ingenting som lurer i kulissene, i alle fall er det lett å få inntrykk av det. Men det er ikke mulig å finne det. Boken er innbydende overflate og kaotisk underside. Og selv om boken er veltegnet, så preger denne skurringen allting.