Jeg tok min nedstemte cithar i hende

Boktittel: Bergen
Forfatter: Anja Dahle Øverbye
Illustratør: Anja Dahle Øverbye
Forlag: Jippi
Årstall: 2018
Antall sider: 142
Fortellingen om den deprimerte studenten Maria har flere gode enkeltbestanddeler, men de forsterker hverandre til noe farlig nær parodien.
Det er hardt å være student. Ikke at det er lett å være noe som helst nå for tiden, men tallene viser at samtiden går spesielt ut over de unge. Over en av fire studenter opplever alvorlige psykiske plager, viser tall som Folkehelseinstituttet offentliggjorde tidligere i høst. Hovedpersonen Maria i tegneserieromanen Bergen er en av dem.
I starten av boken er Maria på vei til fastlegen med tegn på akutt depresjon. Hun blir avspist med «sove nok, ete sunt og trene litt, ikkje sant?», og derfra følger vi henne i en nedadgående spiral hvor studie-, privat- og nattelivet gradvis kommer ut av kontroll. Maria bor i kollektiv, og sørger for at en av sine halvhjertede one night stands flytter inn i det ledige rommet. Hun skygger unna kollokviegrupper og de andre på kullet i kunsthistorie, mens det stadig kommer tegn på at ranglingen på byen langt fra virker så døyvende på depresjonen som det oppleves der og da.
Byportrett i blyant
Bergen er den andre utgivelsen til Anja Dahle Øverbye, etter Hundedagar fra 2015. For sistnevnte bok fikk hun prisen for Årets tegneserie, Norges mest høythengende tegneseriepris. Hun bor og arbeider i Oslo, men Bergen viser at hun kjenner Vestlandets hovedstad så godt som noen. En av de store gledene i denne tegneserien er alle de detaljerte tegningene av bygninger og gater. De som kjenner byen vet hele tiden nøyaktig hvor handlingen foregår, og hver eneste gate og hus er mulig å kjenne igjen, fra Nygårdshøyden med sine forelesningssaler og villaer, til Sandvikens små trehus og Ulrikens tv-mast. Tegningene fra byen skaper en rytme i boken, som Øverbye jevnlig setter av plass til med en helside eller et dobbeltoppslag med bekmørke postkort fra en annen tid (utestedet Garage er for eksempel allerede historie).
Bekmørkt er stikkordet, og ikke bare på grunn av tematikken. Øverbyes foretrukne medium er blyanten, og sjelden har jeg sett boksider så mettet med skraveringer, graderinger og kullsorte detaljer. Øverbye forteller historien om Maria og venninnen Johanne gjennom å fokusere på ansikter og uttrykk. Samtidig har rutene et flakkende «blikk», som en person som ser bort eller ikke ønsker å få øyekontakt. Fokuset på ansikter blir dermed avløst av detaljer som hender, bakhoder, føtter – ofte litt skjevt i utsnittet som om det var tilfeldig at det var der blikket falt. Det er en langsom, dvelende måte å fortelle en historie på, men den egner seg godt til de intime historiene Øverbye forteller.
Tyrannisert av øyeblikket
Det kan være fristende å sammenligne Bergen med tegneserien Ungdomsskolen av Anders N. Kvammen. Begge tegneseriene er relativt nye, begge handler om unge som sliter psykisk i utdanningssituasjoner, og begge er holdt i svart-hvitt. De er også begge til dels selvbiografiske (det første bildet av Maria i Bergen viser en kvinne med samme frisyre og samme klær som Øverbyes forfatterportrett), men der Kvammen hele tiden lot sympatien i historien ligge hos hovedpersonen, er Øverbye mer ambivalent.
Maria beskrives som selvsentrert og med lite selvinnsikt der hun turer frem og gjør situasjonen verre for seg selv med hvert eneste valg hun tar. Samtidig er det også et realistisk bilde av en deprimert nittenåring – det er ikke lett å slutte å gå på byen når det er det eneste som kan få mørket ut av hodet for en stakket stund.
Vanskelig kombinasjon
Likevel er ikke Bergen noen stor leseopplevelse. Og det skyldes nettopp kombinasjonen av det som hver for seg var kvaliteter med serien. Boken følger Maria så tett at leseren aldri kommer ut av hodet hennes, og trass i at boken skildrer sinnssykdom er det for lett å la seg irritere over denne unge jenten og valgene hun tar. Kombinert med det klaustrofobiske mørket i blyanttegningene, den intenst hverdagslige dialogen, og mangelen på en reell historie, gjør det at boken kan oppleves mer som en beklemmende tilstandsrapport enn en historie som var verdt å fortelle. Det er også en kjensgjerning at boken beveger seg farlig nær parodien. En mindre velvillig innstilt leser kunne lett avfeie boken basert på kombinasjonen av tematikk (ung, deprimert jente), medium (blyant), og språk (Marias andre replikk i boken er «eg orkar snart ikkje meir»). Er det en urettferdig innvendig? Kanskje. Men jeg kommer med den likevel.
Bergen er tung og seig, akkurat som materien den omhandler. Og på samme måte som Ulriken – og som svartsinn i seg selv – står den der som en mørk bauta som tar opp for mye plass i horisonten uten å gi nok tilbake.