Jeg vil være meg

JENTE TAR PLASS

Spennende og presis debut om en ung jentes søken etter seg selv og andre.

Kjære dagbok!
Fotografiet som pryder Hilde Hylleskaars fine debutroman Jeg vil være meg oppsummerer hovedperson Lydias holdning til verden på en forbilledlig måte: Et par gummistøvler skinner rødt mot deg slik at du ikke kan unngå å legge merke til dem, men fotstillingen til jenta(?) som har dem på, er usikker og innadvendt. Den som har på seg disse støvlene vil gjerne bli sett, men vet ikke nødvendigvis hva slags oppmerksomhet hun kan få eller endog ønsker seg. Hylleskaars heltinne og forteller Lydia skriver dagbok, og teksten vi leser, er hennes nedtegnelser fra årene på videregående. Lydia har flyttet fra foreldrene i Trondheim og bor nå i Bergen hos et par besteforeldre vi bare hører om i forbindelse med at bestefaren en natt får hjerteinfarkt og nesten dør. For det meste er Lydia alene med seg selv og tankene sine og et grenseløst behov for å bli sett og elsket. Hun søker kontakt, vennskap, kjærlighet og aksept, særlig fra lærerne, men har ingen styring på hvordan hun skal gå frem, på hva hun skal gjøre eller si for å bli sett på riktig måte, og det ender som regel med skulking eller slamring med dører. For hvis Lydia trekker seg unna, må vel de andre skjønne at de må komme etter henne? Hvis hun gjør noe galt, må de vel skjønne at hun gjør det for at de skal se henne?

Forsøk på selvforståelse
Lydia er enten ekstatisk lykkelig eller bunnløst ulykkelig, salig eller deprimert, en bryter som enten er på eller av. Men mellom ytterpunktene? Hva befinner seg der? Det er dette Lydia må finne ut av, oppgaven hun gir seg selv. Så hun setter seg ned og skriver så sannferdig hun kan, i håp om å finne ut av hvem hun er og hvorvidt hun er verdt å elske. Og om Lydia ikke nødvendigvis blir klokere av eksperimentet, er det ingen tvil om at leseren blir det. Sjelden har jeg lest en tekst som så til de grader tar følelsessvingningenes hyperbler på kornet. Lydia er selvsagt en høyst upålitelig forteller: hun aner ikke hvorfor hun reagerer som hun gjør eller hvordan hennes reaksjoner vil bli tolket av omverdenen. Hun er for selvsentrert til å forstå hvordan menneskene omkring henne egentlig har det. Men samtidig er hun grunnleggende ærlig: Selve nedtegnelsen vitner om Lydias ganske imponerende forsøk på å forstå seg selv. Når Lydia skriver ned det hun føler og tenker, er det med et alvor som er en Montaigne verdig. Om hun ikke forstår, er det ingen tvil om at hun vil forstå – og bli forstått. Og denne viljen, sammen med det faktum at Lydia er usedvanlig utsatt og villfaren, gjør teksten oppsiktsvekkende spennende. Det er en skjør tekst, dette. Den fanger opp nyansene i Lydias (manglende) selvforståelse på en måte mer tradisjonelle fortellinger sjelden makter. Og samtidig er den bemerkelsesverdig robust. Her er temperament og forstillelse, sårbarhet og vrede, en tekst like motsetningsfull og kantete som Lydia selv, men samtidig i stand til å fange opp den forvirrede jentas skjønnhet, nettopp den delen av henne vi, venner, foreldre eller lærere, antakelig ikke ville klart å se hvis vi hadde hatt en Lydia blant oss.

For Lydia tar plass, og ingenting ville være lettere enn å distansere seg fra henne akkurat når hun trenger en som mest, når hun stormer ut av timen for en liten bagatell eller prøver å såre dem som ikke er i stand til å skjønne hvordan hun har det. Med andre ord: Ikke bare oppfatter jeg Lydia som et ordentlig menneske snarere enn som en tekstkonstruksjon, men teksten får meg også til å ville bli et bedre, mer observant og empatisk menneske. Det er godt gjort av en debutant. Hyllerskaar har altså skrevet en roman som ber om å bli lest og diskutert ikke bare av unge mennesker som har noe av Lydia i seg eller som omgåes en Lydia, men også av voksne omsorgspersoner. Og den virker aldri belærende. Her er ingen tese som skal bevises. Snarere oppstår en særegen lykkefølelse idet leseren oppdager hvordan romanens hovedperson er skrudd sammen, og kanskje til og med kjenner seg igjen i hennes famlende forsøk på å finne ut seg selv, bokstavelig talt.

Sterk fremstilling – svak forklaring
Det er altså ikke mye jeg har å utsette på denne romanen. Kanskje er den litt i lengste laget, og den mangler kanskje strengt tatt også en klassisk spenningskurve. På den annen side bidrar det litt formløse ved den til at den virker desto mer autentisk og faktisk dagbokaktig. Kjedelig blir den aldri. Dog, kanskje er det litt påtakelig at Lydia knapt nok referer til besteforeldrene hun bor hos? Ser de virkelig ikke at jenta sliter? Prøver de ikke å nå frem? Og er ikke tre år veldig lenge å være hjemmefra? Insisteres det kanskje litt mye på kunstens (og da særlig litteraturens) legende virkning? Har ikke Lydia egentlig veldig flaks med lærerne sine? Og så videre. Man kan stille mange spørsmål, men de færreste av dem truer romanens integritet. Min største innvending handler nok om det skipbruddet Lydia har vært med på før romanen begynner og som liksom skal motivere den psykiske ustabiliteten hun sliter med. Denne delen av romanen føles nemlig merkelig irrelevant og utenpåklistret. For selv om det er lett å tenke seg at det må være noe med Lydia som gjør at hun er slik hun er, virker denne forklaringen, der vi liksom skal forstå at Lydia sliter med ettervirkningene av en traumatisk episode, litt billig. I verste fall blir den et forstyrrende element, nettopp fordi den insisterer på en slags ryddighet eller symmetri i en ellers herlig uryddig tekst. For det er jo ikke rart at noen som har vært med på et opprivende forlis sliter med vonde tanker. Det skulle jo bare mangle. Dermed blir det nesten som om forliset rettferdiggjør Lydias problemer for leseren, og det synes jeg er potensielt problematisk. For hva med alle dem som ikke har en selvinnlysende krise å vise til, en båt som synker og en plutselig oppdagelse av hvor lite som skiller dem fra døden, men som likevel har det som Lydia? Hylleskaars debut er sterkest når den viser frem heltinnens selv og selvfremstilling på en måte som får oss til å se noe vi ellers ikke ville sett, og svakest når den forsøker å forklare hvorfor Lydia ble som hun ble. For forklaringen løser ingenting: det viktige er hvordan Lydia har det nå. Dette vet egentlig Jeg vil være meg . Derfor er fortellingen om forliset plassert i midten av romanen, og ikke som noen opptakt til en endelig forløsning. Jeg vil være meg er en klok roman, og en roman til å bli klokere av.