Tittel: Jeg vil vite! Bokstaver
Tekst: Anne B. Bull-Gundersen
Illustratør: Carina Ståhlberg
Forlag: Schibsted Forlag
Årstall: 2009
Antall sider: 63

ISBN 978-82-516-2647-7

Jeg vil vite! Bokstaver

PRØV Å ROPE EN H!

Anmeldt av Anita M. Celius Lund

Ny bok i Jeg vil vite!-serien. Denne gangen er det bokstavene som blir tegnet og lekt fram. Dette blir gjort på en måte som gir god mestringsfølelse, og ergo vil bli en liten suksess for barn i kunnskapssulten alder.

Jeg vil vite!-serien
Schibsted ønsker med denne serien å formidle kunnskap til barn i før- og småskolealder, det vil si i alderen tre til sju år. I tillegg til Jeg vil vite! – Bokstaver, har ulike forfattere og illustratører samarbeidet om temaene Kroppen (2005), Naturen (2006), Bondegården (2007) og Trafikken (2008). Det legges opp til at lesingen skal foregå i et samspill mellom voksne og barn. Dette framgår blant annet ved at hver bok har en innledning med overskriften ”Til de voksne”, der forfatter, illustratør og innholdet av boka kort presenteres, ofte med en avsluttende kommentar fra personale i barnehage som en slags mini-anmeldelse.

Oppbygninga er ganske lik i de fem bøkene, med kapitler som går over et par sider, mange illustrasjoner og små tekstbokser. Men alle bøkene har også et par korte historier og noen ”myldresider” der én illustrasjon fyller et oppslag. Disse fungerer som friminutt eller hvilepauser innimellom sider som ellers inneholder mye informasjon. De fire siste utgivelsene har også med en liten detalj, i form av en marihøne, en flue, en grønn mann og en A, som dukker opp på noen av sidene. Letingen etter disse kan også fungere som friminutt, og for de yngste vil nok dette være noe av det som er mest spennende å følge med på. Andre røde tråder som går igjen i alle bøkene er små tekstbokser som heter ”Prøv selv!”, ”Vet du det?” og ”Så rart!”.

Til sammen gjør de nevnte fellestrekkene at en voksen enkelt kan tilpasse bøkene til barn i ulike aldre og med ulik tålmodighet, idet de både kan fungere som pekebøker, høytlesningsbøker og rene faktabøker. Både tekstene og illustrasjonene i alle bøkene er enkle og ”snille”. Det er tydelig at det satses på at bøkene skal ligne hverandre, med passe leken tekst og naturtro illustrasjoner med en lite framtredende strek. Fire av fem framsider viser en gutt og en jente i aktiviteter som passer bokas tema. Slik sett kan man si at kreativiteten i disse faktabøkene ligger i å formidle kunnskap på en lettfattelig måte, framfor det å utfolde seg kunstnerisk.

Bokstaver
Tradisjonelle faktabøker om bokstaver presenterer disse ved å ta for seg alfabetet. Hovedfokuset i denne boka ligger derimot på at barna i første omgang skal bli kjent med bokstavene. Alfabetet blir ikke nevnt før helt mot slutten av boka, og bokstavene blir i stedet presentert etter en form for vanskelighetsgrad: En rett strek må vel være det enkleste å både gjenkjenne og å skrive. Deretter den som ligner en sssslange. Og setter man dem sammen får man ordet som ethvert barn lærer seg tidlig; IS! Det jobbes mye med å skape en nærhet til bokstavene, og bokstavene blir ofte levendegjort som i eksempelet med sssslange. Men også på mindre opplagte måter som i tilfellet med bokstaven B: ”B er en koselig bokstav – rund og god som en bamse. Da passer det jo bra at ”bamse” begynner på B!”

Vanskelighetsgraden økes i det fokuset blir tatt bort fra det helt enkle, som å lage en I med kroppen sin, og flyttes til hverdagslige situasjoner der bokstaver og det å lese og skrive er aktuelt. Som for eksempel ved besøk hos legen og helsestasjonen, når vi ser på tv og kino og når vi går på skolen. Dette fungerer nok svært mye bedre i samtale med en sjuåring enn med en treåring. De vanskeligste bokstavene, Q, X og Z, blir presentert sist under ”Fremmede bokstaver”, og mot slutten av boka får vi også vite litt om bokstaver i andre land og om lydord.

Selv om vanskelighetsgraden øker utover i boka, er det mye som kan appellere til både treåringen og sjuåringen. Det at barna hele tiden oppfordres til å bruke sansene sine for å bli kjent med bokstavene er hovedgrunnen til dette. De blir bedt om å forme bokstavene med kropp eller fingre, til å se seg rundt i rommet eller studere illustrasjonene for å finne former som ligner på dem, og ikke minst blir de oppfordret til å ”smake” på bokstavene. For et barn er mye av dette nytt, men også for en voksen kan det dukke opp noen forfriskende språklige opplevelser: Det er lenge siden jeg satt og blåste F’er og hvisket H’er. Til hver enkelt bokstav er det også laget en regle med mange bokstavrim, som for eksempel D-regla: ”Diddis dadda datt i do”. I reglene kan forfatteren leke mer med språket enn det gjøres i de andre bøkene i serien. Det er i det hele tatt mye lek i boka, og det skal vanskelig gjøres å takke nei til å være med; bokstaver, lyder og ord er jo gøy!

Mestring
Det første som slår meg med denne boka er hvor stor mestringsfølelse den kan gi. For den ferskeste i språket er gjenkjennelsen av appelsinen i apens hånd eller letingen etter bokstaven A nok. For den viderekomne er fascinasjonen stor når han oppdager at en på barne-tv har V-hals! For den skolemodne er kroppsalfabetet morsomt å lese og forme sammen med venner og familie.

Boka minner om lærebøker i norskfaget, og kan på den måten forberede de som ikke har begynt på skolen på hva de har i møte. Samtidig inneholder den altså elementer som kan stimulere både barn som ikke har noe særlig kunnskap om bokstaver fra før av, barn som kan litt og barn som kan mye. Derfor kan boka holde på barnas interesse gjennom flere år. Og det er vel et av de sikreste kjennetegnene på gode bøker, enten de er skjønnlitterære eller basert på fakta; de tåler å bli lest om igjen og om igjen og om igjen og om igjen…



Skrevet av:
Kommentarer