Jenny blir knallhard

KNALLHARD JENTE MØTER KNALLHARDE ANARKISTER

Kompleks tematikk fremstilles både lettvint og unødig innviklet i en ellers morsom og sprudlende fortelling.

Pent sommervær. Ingenting som skjer. Slik begynner mang en barnebok. Formelstarten understreker at noe bør og må skje raskt, for døsig harmoni er uholdbart for både leser og hovedperson.

Farlig og forbudt
I Marita Liabøs andre bok for barn er det sommerkjolekledde Jenny som er lei av å hoppe paradis. Hun vil gjøre noe forbudt, hun vil over elven og inn i skogen. Jenny samler alt sitt mot, og det trengs, for ved elven er hundebeistet Jonny-Rotta og punkeren Peik. Peik tar henne med hjem til anarkistkollektivet han bor i, og Jenny føler det som om hun blir ”skubba inn i ormebolet”.

I skogsleiren er det fullt av ”svarte klede, svart hud, svarte auge, svart hår, svarte huer og skumle, svartspraglete hunder.” Hvor beboerne kommer fra, er uklart, men de er ikke vanlige, norske samfunnsborgere. Jenny er redd nesten hele tiden, men rekker å bli venn med anarkistene før hun krysser elven og kommer tilbake til sine egne. Selv om politiet på dette tidspunktet er koblet inn, røper ikke Jenny noe til ”Snuten”. Der er hun knallhard.

Utfordringer
Jenny blir knallhard handler om utfordringer på flere plan. I utgangspunktet er det den dristige og uhyggelige grensetrossingen som står i sentrum. Skogen i seg selv representerer utfordringen. Så viser det seg at den rommer en enda større utfordring: Den som handler om hvordan Jenny og hennes like lever. En av damene i kollektivet sier:

”Vi jobba’ for å få bukt med urett og fattigdom, og då kan’kje vi bu i kaksekåk og kjøpe ny flatskjerm annakvart år, ass. Ka ska’ vi med to bilar og skåp fulle av kle’, æ? (…) Vi må protestere mot folk so’ berre tenkje’ på seg sjøl. Det e’ det vi jobba’ med: Solidaritet.”

Jenny nikker og ”skjøner nesten alt”. Men som leser spør jeg meg: Gjør hun virkelig det? Er hun i det hele tatt i stand til det? Og i forlengelsen av dette: Hva vil barn forstå av det som formidles av anarkistene – og av det som formidles i boken? ”NAV er i krise etter krise” står det på en dovegg. Vi voksne vet hva det er snakk om. Men vet barna det? Liabø kalkulerer ofte med at foresatte konsulteres under eller etter lesningen. Hva er ”solidaritet”? Hva betyr ”storebror ser oss”? ”Okkuper rett” – hvordan gjør man det? Hva med oppfordringen ”sug krafta ut av statsmakta”?

”Du veit’kje ka liv dei har i Kongo…[E]ller Guantanamo”, sier Peik til Jenny, som ganske riktig ikke vet det. Siden Peik åpenbart gjør det, kunne det vært nærliggende med en forklaring. Den kommer aldri (her er det igjen opp til foreldrene). I stedet leser Jenny et skilt hvor det står ”SKOGTINGET – EIT BYØKOLOGISK FELLESSKAP” – og vil hjem.

Komplisert
Komplekse/voksne problemstillinger i en barnebok er i seg selv uproblematisk. Det meste kan tas opp i en barnebok, dersom presentasjonen er adekvat. Svarene trenger verken å være entydige og enkle, men teksten bør på noe vis spille opp til at barnet kan komme til større klarhet, eller i alle fall oppmuntres til dypere refleksjon over spørsmålene det er tale om. Jenny selv vil nok tenke mer på solidaritet heretter – hun har i alle fall skjønt at ”samhald” er viktig. Selv om hun ikke mestrer hele begrepsapparatet, har hun lært mer enn om hun aldri hadde forlatt hjemmet. Men i hvor stor grad vil de utfordrende spørsmålene virke relevante og forståelige for leseren?

Rar symbolbruk
Bokens symbolbruk er underlig, og kan bidra til å opprettholde en fremmedhet til viktige politiske problemstillinger. Det at arenaen for solidaritet, maktutfordring og økologisk levesett er å finne på et stygt sted langt hjemmefra og på den andre siden av en nifs elv, sender signaler om at kampen for rettferdighet har lite å gjøre med den lyse, trygge og kjente hjemmesfæren. Det at solidaritetsforkjemperne er svarte og skitne samfunnsoutsidere (og utlendinger) som snakker rart, peker mot at opprøret mot undertrykking er noe for spesielt interesserte. Eller noe komisk.

Voksenrettet humor
Marita Liabø viste seg som en glimrende humorist i sin barnebokdebut Vida Vagabond blir haimat, og er det fortsatt. Hun har en sprudlende sans for situasjonskomikk og ordspill, og en utmerket observasjonsevne. Det er gjerne de voksne som utleveres – foreldrene, politiet, naboen og de skuelystne som stimler sammen ovenfor elven man tror Jenny har druknet i. Men selv om solidariteten hele tiden hviler hos barnet, er humoren i stor grad voksenrettet. Mye henger sammen med referansene. Latterliggjøringen av Blitz-idealisme vekker neppe gjenklang hos den jevne tiåring, og navnet Jonny-Rotta blir først morsomt hvis man kjenner til Sex Pistols’ Johnny Rotten. Et annet aspekt er kombinasjonen av kompleks tematikk og kompleks humor, gjerne i form av besk ironi:

”Politiet har mykje å gjere i ein stor by, men dei kjem, for dei synest det er grueleg spennande med jenter som blir borte. Der tar dei ingen sjansar, noko som kan verke urettferdig for andre som blir borte, for eksempel ein blakk mann med mindre sjarm.”

Springende
Rettlinjede inn-med-teskje-barnebøker blir ofte kjedelige, noe Jenny blir knallhard aldri kommer i nærheten av. Men komplisert tematikk stiller gjerne ekstra krav til ryddighet, og Liabøs skrivestil gjør det unødig vanskelig. Boken er full av assosiasjoner, innskutte bisetninger og parenteser. Dette er en realistisk fremstilling av en menneskelig tankeprosess, men det blir ikke dermed lett å lese tankeflakkingen. Det er nok noe lignende som gjør seg gjeldende når mange, til tross for at de selv tenker assosiativt og usammenhengende, strever med Stephen Dedalus’ tankestrøm i Ulysses. Assosiasjonssprang kan for noen virke handlingsbremsende, og dette er det en fare for at vil oppstå i Jenny blir knallhard. Men lesesterke barn vil nok kose seg med Liabøs energiske og spontane skrivestil, slik jeg som voksen leser også gjør det.

Knallsterkt omslagsbilde
Illustratør Eivind Gulliksen har levert et av barnebokårets sterkeste omslag. Bildet av den gapende hunden og den hettekledde gutten i bakgrunnen, slår an bokens stemning på fremragende vis. Bildene inne i boken er mer tegneserieaktige og naivistiske, og har ikke samme slagkraft som forsidebildet, men ivaretar likevel fortellingens dels skumle, dels humoristiske tone. Best er bildene med tydelige kontraster og skarpe silhuetter, mens mer strekartede bilder i duse gråtoner fremstår som litt rotete. Dette danner en parallell til fortellingen. Liabø er best når hun er tydelig. Selv om Jenny blir knallhard er morsom og original, savner jeg en klarere tematisk refleksjon.