Jenteloven

UNGDOMMENS RÅSKAP

Annette Münch har skrevet en medrivende og relevant fortelling om gjengmentalitet og jentevold.

Volden blant unge jenter er etter sigende både høy og jevnt stigende, her hjemme i Norge så vel som ellers i Europa. I Jenteloven – den lovende Annette Münchs andre bok – introduseres vi for et lukket miljø hvor man ikke umiddelbart får innpass. Man må tilfredsstille noen ubetingede krav først. Har man så lykkes å bli en del av dette miljøet, skal det imidlertid mye til for at man slipper ut av det igjen uten skrammer.

I sin roman av året har Münch skrevet seg inn i et temakompleks hvor nettopp både gjengmentalitet og jentevold utgjør omdreiningspunktet. Romanens tittel henviser til loven som består av 15 paragrafer, og brudd på noen av disse går så absolutt ikke upåaktet hen. Romanen er bygget opp av tilsvarende antall kapitler, hvor hver paragraf har fått hvert sitt. Dette er et strukturerende grep som alt i alt fungerer godt.

Saga
Hovedpersonen i romanen er ungdomsskoleeleven Saga. Saga har bodd hos faren siden moren flyttet fra dem og inn til byen for noen år siden. Hennes liv på landet har vært karakterisert av stabilitet og trygghet, både med tanke på familier og venner. Romanen åpner med at leseren blir vitne til en scene hvor faren forteller Saga at han og moren har besluttet at hun skal flytte inn til byen. Avgjørelsen er tatt uten Sagas medvirkning. Faren kan fortelle at jobben hans kommer til å kreve mye reisevirksomhet fremover, og han vil ikke at datteren skal være for mye alene hjemme. Leseren forstår imidlertid umiddelbart at det er et radikalt misforhold mellom farens ord og den faktiske virkeligheten. Det ligger mye grums bak avgjørelsen om å sende Saga inn til byen, et grums som romanen skal vise seg å søke klarhet i.

Fra dette punktet løper fortellingen langs to linjer (som til stadighet krysses). Langs den ene linjen fortelles Sagas historie om den nye tilværelsen i storbyen, langs den andre blir vi betraktere av hennes jakt på hva det er faren egentlig holder på med og hva som egentlig skjedde da foreldrene flyttet fra hverandre.

Klassisk, episk situasjon
Rammefortellingen presenterer dermed for oss en klassisk situasjon. Som lesere er vi vel innforstått med historiene hvor et barn rykkes opp med roten fra sitt trygge og vante miljø (gjerne på landet), og blir tvunget til å flytte til et sted hun ikke vil være (gjerne byen). Bakgrunnen er naturligvis at foreldrenes respektive karrierer fordrer det. I den nye livssituasjonen oppstår det så kompliserte situasjoner.
Så også i Jenteloven. Romanens rammefortelling – linjen i fortellingen som utgjør foreldre-sfæren – fremstår naturlig nok noe mindre spennende og original enn hovedhistorien, som tar for seg Sagas nye liv i byen.

Voksenklisjeer
Det er påfallende at voksne som ønsker å gjøre karriere i ungdomslitteratur og -film så ofte skildres som så usympatiske. Sagas mor er produktsjef for eksklusive parfymer (og refereres utelukkende til som ”Produktsjefen”) og presenteres med fremtredende negative egenskaper. Hun er travel, har ikke blikk for Sagas behov og hører ikke etter når datteren snakker. Man kan spørre seg om det er en naturnødvendighet at man setter likhetstegn mellom ambisjon og utslettende egoisme. Jeg tror ikke det. Sett i dette lyset er den delen av fortellingen som omhandler Sagas forhold til sine foreldre både lite original og på grensen til parodisk. Denne delen har verken samme nerve eller tilsvarende originalitet som den som handler om Sagas nye liv med den nye gjengen.

Gjengmentalitet og jentevold
Det er imidlertid ikke nødvendig å dvele så altfor lenge ved denne innvendingen. Hovedsakelig fordi Sagas tilværelse i byen, og det hun opplever der, er så sterkt og godt fremstilt. Her viser romanen seg å være alt annet enn ensidig i karakterfremstilling og temavalg. Personene får tre tydelig frem, og med enkle grep kles de med en distinkt personlighet. Tematisk spiller den dessuten på flere strenger, og den spiller godt. Dypest sett er dette en historie om vennskap, og om hvordan vennskap forvaltes. Temaer som løgn, ensomhet, kjærlighet, forelskelse og vold flettes elegant inn i hverandre og behandles etter mitt skjønn både utvungent og ledig.

Romanen veksler stadig mellom det trivelige og trygge, og det rent ut sagt uhyggelige. På et tidspunkt hvor Saga og hennes nye venninne Lene har sittet og fnist til den kjekke bartenderen, dukker et ansikt opp utenfor kafévinduet:

Ansiktet som stirrer på dem, er stivt og uttrykkløst som en granittstatue. Grøsninger sprer seg utover skulderbladene på Saga. Bare det tynne glasset hindrer henne i å kjenne den fremmede jentas pust i fjeset. En mørk hette kaster skygge over deler av fjeset hennes. Et par sekunder blir Saga fanget av de intense øynene. Så river hun seg løs og snur seg tilbake mot baren. (23)

Ansiktet skal senere vise seg å tilhøre Aisha, lederskikkelsen for den gjengen Saga etter hvert vikler seg inn i. Aishas gjeng har en tydelig mafiastruktur; lojalitet belønnes med uendelig beskyttelse. Tilsvarende kastes den illojale til hundene. Kravene man blir stilt overfor er strenge, og det tillates aldri at man setter spørsmålstegn ved deres gyldighet. Å vike, å se mellom fingrene på noe, blir ansett for å være et tegn på svakhet, og svakhet tolereres ikke.

”Aisha sier alltid at venner skal gjøre sånn og være sånn, det blir nesten som lover man må følge. Noen ganger blir det bare litt for mye. Og jeg vil ikke bli med på alt hun sier…” (88) I følge jentenes interne jurisdiksjon er en slik uttalelse indirekte en kritikk av fellesskapet, og jevngodt med å trekke de andre ned i søla. Personen som lot disse ordene falle, skal snart få vite hvor høyt i kurs den slags uttalelser står. For det straffer seg å ikke følge reglene. Jentene skyr ingen midler i håndhevelsen av Jenteloven.

God roman
Jenteloven er en god roman. Ikke fordi jeg føler meg i stand til å vurdere realismen i historien, men først og fremst fordi vi her har å gjøre med en historie som er medrivende og en fortelling som er drivende godt fortalt. På få unntak nær er dessuten personene i romanen levende fremstilt. Alt i alt er dette egenskaper som fører til at det er vanskelig å legge boken fra seg, og da har man i alle fall oppfylt én misjon, tenker jeg.

Annette Münch fikk Kultur- og kirkedepartementets debutantpris for Kaoskrigeren da den kom i 2006. Hun har i år vartet opp med en roman som enkelt kan forsvare en pris eller to. Jenteloven bør leses av jenter som gutter, kvinner som menn.