Jentelus i barnebokhyllene

Forfatter Arne Svingen etterlyser i Klassekampen en nasjonal lesestrategi for å få gutter til å lese mer skjønnlitteratur. Han får støtte av Ole I. B. Storø i Foreningen les, som i Periskop påpeker det uheldige med å sette gutter og jenter opp mot hverandre: «At jenter statistisk sett leser bedre enn gutter, er ikke det samme som at ingen gutter leser eller at alle gutter er svake lesere.»

Er det sånn at der jentene er best, styrer guttene heller utenom?

Bokmarkedet bidrar til å gjøre påstanden om at «gutter ikke leser» selvforsterkende. Alt i 2011 fant forsker Kåre Kverndokken flest forsider som appellerer mest til jenter.

Under utdelinga av Kulturdepartementets priser i mars, uttrykte juryleder Silje Johannessen i sin tale bekymring for overvekten av jentehovedpersoner i barne- og ungdomslitteraturen. Lederen for forfatterutdanninga ved Norsk barnebokinstitutt, Steffen Sørum, sier det enda tydeligere i Aftenposten: Han er redd gutter lar være å lese dersom de «bare» tilbys å lese om jenter.

Jo mer fristende det er å identifisere seg med hovedpersonen, desto mer fristende er det så klart å lese en bok.

Likevel avviker argumentasjonen fra den vi hørte da situasjonen var motsatt. Da guttehovedpersoner dominerte, var problemet at jenteleserne altfor sjelden fant sterke forbilder. Bøkene viste ikke jentene like mange livsmuligheter som de viste guttene. Lite tyder likevel på at det hadde særlig stor effekt på lesertallene. Jenter leste om gutter. Siden gutter ikke like gjerne leste om jenter, lønte det seg rent kommersielt å satse på hovedkarakterer av hankjønn. Vi så det lettest i kåringer der leserne bestemte. Fra starten i 2002 fram til 2010 var det alltid en bok av en mannlig forfatter med en gutt i hovedrollen som vant Arks barnebokpris.

Fra 2010 er det derimot nær kjønnsbalanse mellom hovedpersonene i vinnerbøkene. Samtidig øker andelen jentehovedpersoner blant de nominerte.

Det er vanskelig å påvise en sikker sammenheng mellom leselyst og hovedpersonens kjønn. Forskningen kompliseres av alle de andre faktorene som også påvirker motivasjonen for å gå i gang med en bok – som sjanger, tema, forsidedesign og hvorvidt pappa er et lesende forbilde eller ikke.

Likevel holder jeg Sørums påstand for sannsynlig. Riktig nok kjenner mange av oss eksempler på gutter som har engasjert seg sterkt i en jentehovedperson. Men i gjennomsnitt er det antagelig mindre motiverende (og mer sosialt belastende) for en gutt å identifisere seg med en jente enn for en jente å identifisere seg med en gutt.

Dokumenterte forskjeller

Da er vi ved kjernen i saken. For resonnementet forutsetter at mange gutter stadig opplever seg som mer verdt enn jenter. Det kan de ikke noe for. På umerkelig vis gir fortsatt kulturen gutter troen på at de bør ha større talent enn jentene, mener den svenske forskeren Fredrik Zimmerman.

Han har forska på hvorfor gutter gjør det dårligere enn jenter på skolen, og funnet ut at det først og fremst skyldes at gutter gjør mindre skolearbeid. Å gjøre lekser er feminint, noe jenter driver med for å kompensere for sitt manglende talent. Å være maskulin er å lykkes uten – tilsynelatende – å anstrenge seg.

Det er lettere å tåle å prestere svakt hvis man ikke har prøvd helhjertet.

Flere faktorer spiller selvsagt også inn. Ifølge Zimmermans doktorgradsavhandling modnes jenter i snitt litt tidligere; de opplever sterkere forventinger om at de må arbeide hardt for å lykkes; og jenter møter høyere krav om å være oppmerksomme på andres behov. De oppdager dermed raskere hva læreren ønsker fra dem.

Da kan de kanskje også lettere leve seg inn i litterære karakterer?

En ny sort «guttebøker»

For når jeg ser denne forskningen i sammenheng med boklesing, tviler jeg på om flere gutter blir lesere av at vi gir dem hovedpersonene av hankjønn tilbake. Det skal mer til. En «maskulin» bok basert på funnene til Zimmerman er en bok som krever kun et minimum av anstrengelse. Du skal ikke måtte legge inn så mye arbeidsinnsats at det minner deg om at du mangler lesetalent.

Bidrar slik «maskulin» litteratur til å opprettholde troen på at gutter er mer talentfulle enn jenter?

Arne Svingen og illustratør Eivind Gulliksen kommer nedprioriterte guttelesere i møte med serien «Agent Elvin Griff», mens Bjørn Sortland og Ketil Selnes nylig lanserte en mer komisk vri i «Johnny 777». Begge gutteheltene viser styrke uten at det går på bekostning av jentekompanjongen. Det er med andre ord fint mulig å lage sterke guttekarakterer uten å ta fra jenteleserne selvtilliten.

Bare jenter i finalen

Selv hørte jeg til dem som ikke ropte varsko da ARKs nominasjonsjury i 2019 kun valgte bøker med jentehovedperson til de 10 000 barna som skulle kåre prisvinneren. Det gjorde derimot Steffen Sørum. I sitt debattinnlegg i Aftenposten påpekte han at det de siste 4 åra kun er nominert to mannlige forfattere – mot 17 kvinner. Visst har han rett i at jeg ville ha reagert dersom det utelukkende var menn nominert. I stedet syntes jeg det var interessant. Jeg lurte på hva juryen driver med. Gjør de opp for årtier med overvekt i guttas favør? Tvinger de gutter til å lese om jenter?

Og hva er det egentlig forlagene slipper løs: En motvekt til dataspillenes majoritet av stereotype hankjønn? Eller er de drevet av kommersielle krefter? Særlig ungdomslitteraturen bærer preg av at det lønner seg å gi ut bøker for dem statistikken forteller oss at faktisk leser. Akkurat som dobbelt så mange unge jenter som gutter leser bøker, hadde norsk ungdomslitteratur dobbelt som mange jenter som gutter i hovedrollen i 2019.

Gidder ikke jenter i like stor grad å lese om gutter lenger?

Lesing som identitet

Hovedpersonens kjønn handler ikke bare om rettferdig representasjon. Det er altså et pedagogisk spørsmål om lesemotivasjon. Hvis Zimmermans forskning på skolearbeid i Sverige er overførbar på lesing i Norge, handler det om å bevisstgjøre elevene på hvilke forutsetninger de stiller med. Forsøket hans viste at det ga resultater å forklare elevene at gutter ikke er født mer talentfulle. Alle som vil bli flinke må arbeide for det. Guttene trengte i snitt litt mer hjelp til å finne ut hvordan. Men så var plutselig deres innsats på nivå med jentenes.

Både lesing og skolearbeid er spørsmål om identitet. Hva du gjør, sier noe om hvem du er. Så snart gutter gjorde like mye skolearbeid som jentene, var det ikke lenger ansett som feminint, oppdaga Zimmerman. Noe som litt ironisk bekrefter hvem som fortsatt har definisjonsmakta. Men for å holde oss til et pedagogisk perspektiv: Det er altså ikke først og fremst bøkenes hovedpersoner som trenger et kjønn du kan identifisere deg med. Det er boklesing i seg selv.

En eventuell nasjonal lesestrategi bør med andre ord funderes i en holdningskampanje.

(Takk til Silje Johannessen for opptelling av kjønn blant de nominerte bøkene til Kulturdepartementets priser.)