Jernmannen

KJÆRLIGHETENS TRANSFORMERENDE KRAFT

Nyoversettelsen av Ted Hughes’ klassiker fra 1968 viser hvordan kjærlighet kan temme de skumleste og ensomste jernmenn.

Jernmannen kom til toppen av klippen.

Hvor langt hadde han gått? Ingen vet. Hvor kom han fra? Ingen vet. Hvordan var han laget? Ingen vet.

Slik starter Ted Hughes’ klassiske fortelling om Jernmannen, som nå er nyoversatt av lyriker Arne Ruste. Ted Hughes var selv lyriker, men skrev også en rekke barnebøker. Dette er hans mest kjente, og det er ikke uten grunn – boken er sjeldent inntrykkssterk.

Destruktiv og ensom
Den mystiske Jernmannen fremstår i begynnelsen som farlig, men også sårbar. Han faller utfor en klippe og går i knas, men får satt seg selv sammen igjen. Nå trenger han mat, og går løs på traktorer og gravemaskiner, ploger og harver – noe som gjør landets bønder fra seg av raseri og frykt. De fanger og begraver Jernmannen levende, men han kjemper seg fri igjen.

Vesle Hogarth er den eneste som forstår at Jernmannen bare følger sin natur. Dessuten kan han være til nytte. Hogarth får i stand en ordning der Jernmannen får sitte og meske seg med skrapmetall som man uansett skal kvitte seg med, og alle er fornøyde.

Fredsmegler
Jernmannen skal også komme til nytte på annet vis. En dag angripes Jorden av en gigantisk ”rom-engel-flaggermus-drage” som truer med å spise alt på Jordens overflate dersom den ikke får servering. Jernmannen utfordrer til duell – hvem kan ligge lengst på en glødende ildseng? Denne duellen vinner Jernmannen, og en forbrent drage sier at den egentlig er en fredelig stjerneånd, men at noe kom over den da den hørte ”krigshylene og slaglarmen fra Jorden – ”jeg ble opphisset, jeg ville være med. ”Selv fredelige stjerneånder kan altså gå fra vett og forstand når krigen raser. Men så snart dragen går med på å fly rundt jorden og lage sfæremusikk, skjer det noe med jordens folk:

Plutselig ble verden vidunderlig fredfull. Sangen trengte inn i alle og gjorde dem så fredelige som stjernehimmelen, og velsignet hevet over alle sine tidligere stridigheter. Den sære søte selsomme rommusikken begynte å endre alle mennesker i verden. De sluttet å lage våpen.

Det er et sterkt pasifistisk budskap i denne boken. Vold avler vold, men kriger kan ikke vinnes med vold. Innerst inne lengter alt og alle etter fred – det gjelder bare at man anspores til fredelige tanker. Selv om man er en rom-engel-flaggermus-drage.

Naturkraft
Det er barnets perspektiv som dominerer i Jernmannen. I tråd med en velbrukt formel fra barnelitteraturen, er det et barn som er den snarrådige og varmhjertede. De voksne surrer og fomler og blir sinte og redde, men ikke Hogarth. Det samme mønsteret gjør seg gjeldende i Nicolai Houms Når alle sover. Her er det også et fremmed vesen, Boba, som kommer med ødeleggende krefter, men så viser det seg at Boba i virkeligheten ikke har ondt i sinne. Han er bare en slags naturkraft som følger sin egenart. Slik er også Jernmannen. På den måten er han også beslektet med Hufsa hos Tove Jansson.

I motsetning til Boba og Hufsa, er ikke Jernmannen et umælende væsen – i alle fall ender han ikke opp som det. Han gjennomgår en markant forvandling. I starten virker han kald og langsom, fremmed og upersonlig, og tilsynelatende upåvirket av alt som skjer rundt ham. All antydning til følelse vises kun i form av skiftende øyefarge. Selv når han blir levende begravet, virker han uanfektet. Men han er dypt ensom. Det er sterkt og enkelt uttrykt:

Ingen visste at Jernmannen hadde falt.

Natten gikk.

Kjærlighetens kraft
Det er Hogarths omsorg som gjør at han begynner å endre seg. Når han får skrapmetallet til disposisjon, reagerer han med glede og takknemlighet. Når han senere får en konkret oppgave, når det blir behov for ham, endrer han seg enda mer. Idet han mobiliseres til kamp av Hogarth, får han både språk og distinkte følelser. Borte er det ensomme, kalde vesenet som beveget seg robotaktig omkring, drevet av instinkt snarere enn handlekraft. Jernmannen har nå et heltemodig mål, og roper til dragen:

”SETT DEG OPP OG HØR ETTER, DIN DIGRE ROMØGLE!”

Så blir det både munnhuggeri og duell, og her tas vi med inn i hodet på Jernmannen. Der han ikke ga uttrykk for lidelse da han gikk i oppløsning ved foten av klippen, gir han nå uttrykk for både smerte og ubehag. Vel å merke tåler jernkroppen hans den ekstreme heten, men det uroer ham at det ene øret smelter. Det viktigste er imidlertid at han nå viser omsorg for sine omgivelser. Det er han som redder Jorden, og det er han som setter romdragen i kontakt med sitt sanne, fredelige vesen.

Det at Jernmannen endrer seg slik, viser på kraftfullt vis hva kjærlighet og omsorg kan gjøre – Jernmannen makter å videreføre forvandlingen han selv har gjennomgått i møte med Hogarths varme – men det bidrar også til å ta mye av mystikken ut av ham. Første kapittel, der Jernmannen ennå er alene og kald, er det desidert sterkeste i boken. Som leser fylles man med både frykt, nysgjerrighet og en slags merkelig ømhet. Dramatikken er større andre steder i boken, men det er her det sterkeste portrettet av Jernmannen er å finne. Slik er det i alle fall for denne leseren. For andre vil det kanskje forholde seg annerledes – Jernmannenevner å tale til ulike lesere på ulike plan, for det er dype følelser den appellerer til.

Mesterlig
Hvert kapittel fremstår som et hele, og alle seks kapitlene er mesterlig komponert. Det vises dessuten med all tydelighet at det er en poet som skriver – og en poet som har oversatt. Arne Ruste har ivaretatt Ted Hughes’ finslipte fortelling på best mulig vis.

Boken er nyillustrert av Laura Carlin, og hennes bilder utdyper og utfyller Hughes’ fortelling. Hun anvender mørke, ofte kalde farger, dramatiske skyggeeffekter og store, åpne flater, og tegner menneskene som små og sårbare i møte med Jernmannen og dragen. Denne utgaven av Jernmannener utsøkt og forseggjort, og gir leseren et vidunderlig møte med Ted Hughes’ klassiker.