Jimmy Buck og De hundre kjolene

«Skjønt, det er kanskje like mye det som skjedde rundt Miss Meyers tapre høytlesning av denne boka som har gjort at jeg husker den så godt.»

Hele barndommen min gikk for seg i USA. Min norske far hadde fått stipend til å fullføre botanikkstudiene sine etter krigen, nærmere bestemt i Ames, Iowa. Han likte seg så godt i denne vesle universitetsbyen midt i et endeløst hav av maisåkre at han ba min norske mor komme etter, og innen åtte år var gått hadde de fått fire amerikanske, maiskolbespisende barn.

Vi hadde riktignok noen gode norske barnebøker i huset, håpefullt skipet oss fra to abstrakte skikkelser kalt More More og Far More, men den boka som virkelig har festet seg hos meg var på engelsk og er så vidt jeg vet ikke oversatt til norsk – The Hundred Dresses, skrevet av Eleanor Estes og illustrert av Louis Slobodkin.

Det var læreren vår, den myndige Miss Meyers, som leste denne boka høyt for oss i fjerde klasse på Crawford Elementary. Året var 1956, og det var fortsatt strengt forbudt for jenter å gå i langbukser på skolen, men tillatt å ha på seg et par under kjoleskjørtet på vei til og fra skolen hvis det var kuldegrader. Dét tegnet det til å bli nå, denne siste timen på en fredag; utenfor vinduene var himmelen over skolegården og maisåkrene bortenfor plutselig blitt helt hvit av snøstorm.

Og i det varme, gule lyset inne i klasserommet fikk vi høre historien om den fattige, polske Wanda Petronski borte i Connecticut som blir mobbet på skolen. Nesten alle elevene på skolen hennes driver gjøn med det fremmedartede etternavnet hennes, og de ler av henne fordi hun har på seg den samme tynnslitte, lappete blå bomullskjolen hver eneste dag. Wanda bor i ei glissen rønne et godt stykke utenfor den lille –

«Har hun langbukser å ha på seg når det er kuldegrader?» spurte bestekompisen min, Jimmy Buck.

«Stille!» sa Miss Meyers.

En dag, mens de andre elevene nok en gang står i ring rundt Wanda ute i skolegården og hånler av den slitte og lappete blå kjolen hennes, forteller hun dem at det slett ikke er sant at hun bare har denne ene kjolen. Neida, hun har faktisk hundre andre kjoler! Bare at de er såpass fine at det er best å la dem bli igjen i skapet hjemme.

Men dette biter ikke de andre elevene på, og mobbingen blir bare verre. Nå hånler og maser de på at Wanda skal beskrive disse hundre kjolene hun liksom skal ha hjemme i den gamle rønna. Hver bidige dag, både på skoleveien og i hvert eneste friminutt, maser og maser de, og den stakkars Wanda –

«Hvorfor stopper ikke læreren hennes dem?» sa Jimmy Buck.

«Stille, sa jeg!» sa Miss Meyers.

Mobbingen blir så ille at Herr Petronski bestemmer seg for å flytte den vesle fattige familien sin langt vekk fra denne skolen. Men like før de skal flytte, utlyser skolen til Wanda en tegnekonkurranse for alle jentene; det gjelder å tegne den fineste kjolen. Førstepremien er –

«Men hva med guttene?» sa Jimmy Buck.

«Jimmy Buck!» sa Miss Meyers.

Og så viser det seg at Wanda ikke bare har levert én kjoletegning til konkurransen, slik de andre jentene har gjort. Nei, hun har levert nøyaktig hundre stykker! Hundre forskjellige og nydelig fargelagte tegninger av de vakrest tenkelige kjoler. Nå forstår alle på skolen hennes at Wanda har snakket sant; hun hadde faktisk hundre andre kjo-

«Der kan de jammen se!» sa Jimmy Buck.

«Ut på gangen, Jimmy Buck!» sa Miss Meyers.

«Hvordan endte det?» spurte Jimmy Buck meg da vi andre kom ut i korridoren. Vi hadde alle sammen tårer i øynene, og da fikk Jimmy Buck det også.

«Det er et lite kapittel igjen til neste gang,» sa jeg. «Men Wanda vant konkurransen! Bare at da hadde hun allerede flyttet, og ingen vet hvor, så hun får antagelig aldri greie på det.»

«Å nei,» sa Jimmy Buck.

«Jo,» sa jeg.

«Vent her,» sa Jimmy Buck. Han gikk inn i klasserommet for å få en skjennepreken og en lapp med hjem fra Miss Meyers.

«Se her,» sa Jimmy Buck, da han endelig kom ut igjen. «Jeg tok av meg disse mens jeg venta her ute.» Han fisket et par lange underbukser fra under vinterjakken sin på knaggrekken og hev dem i hendene på meg. De var like hvite som snøstormen utenfor korridorvinduene og fortsatt litt varme.

«Hæ?» sa jeg.

«Ta dem på deg,» sa Jimmy Buck . «Det er blitt kuldegrader ute og jeg skal aldri, aldri kalle deg Anne Viking Lindski mer. Æresord.»

 

 

Anne Zooey Lind er bosatt på Lista. Har gitt ut tre diktsamlinger og deltatt i diverse antologier. Hun sender stafettpinnen videre til forfatter Torun Lian.