Jinx

Hardt prøvete livKanskje vil det første spørsmålet som melder seg når boken er lest ut

Hardt prøvete liv

Kanskje vil det første spørsmålet som melder seg når boken er lest ut være: hva er det som hindrer teksten i å bli patetisk? For mellom disse permene er det i overkant av hva man kan regne som gjennomsnittlig livserfaring for en ung kvinne. Om man overraskes underveis av alt det som tilstøter tekstens hovedperson, skal man være varslet alt i tittelen på boken. Jinx betyr ulykkesfugl på engelsk. Når tittelen ikke er oversatt med dette ordet i den norske utgaven, har det med hovedpersonen å gjøre. Hun går i bokens første tredjedel under navnet Jen, men skifter navn til Jinx etter at to av kjærestene hennes er døde. Tittelen er altså også et navn, et selvbestemt kallenavn, et forsøk på å uttrykke seg eller identitetsbestemme seg gjennom et ord. Den første teksten, det første prosastykket eller diktet i boken står som et forord, et Dante-aktig varsku, en advarsel fra Jinx – som selvsagt også lokker leseren til nettopp å gjøre det teksten sier man ikke skal:

Ikke bli kjent med meg.

 

Ikke bli sammen med meg.

 

Ikke elske meg. Pass på!

 

Jeg er Jinx – ulykkesfuglen.

Jen eller Jinx er en 17 – 18 år gammel jente fra et ikke-navngitt sted i Australia, men reisemål som Blue Montain kan tyde på at det dreier seg om området rundt Sydney eller Canberra. Den ytre geografiske rammen for boken er heller ikke avgjørende. Det er snarere det indre landskapets terreng det dreier seg om. At boken er så fylt av unge menneskers død, av ensomme aleneforeldre, problematiske barn-foreldrerelasjoner, psykiske lidelser, sykdom (kreft) og annerledeshet betyr på ingen måte at den er sosialrealistisk. Nettopp det at det er så alt for mye av det, gjør at teksten peker på helt andre sider ved disse forholdene. Først og fremst ensomhet, sorg og redsel, men også betydningen av nærhet (vennskap, familie), omsorg, tålmodighet og tilgivelse. Det er også lett å anta at det kanskje er formen som gjør innholdets sorg og smerte mulig å forholde seg til.

Boken kan overfladisk, eller ved første øyekast, likne en diktsamling fordi tekstene likner et dikt slik de grafisk er satt opp på siden. Man kunne kalle boken en diktroman, men tekstene er mer korte prosastykker. For leseren blir det å ta seg fram i og sette sammen stykkene en viktig del av tekstkonstruksjonen. Det utleveres noen enkle typografiske nøkler å forså tekstene med. Først og fremst i tittelen til hvert enkelt stykke. Alle tekster med tittel i lyst grått og små bokstaver, for eksempel ”gråstein eller edelstein”, er styrt av en tredjepersonforteller. Alle andre oppgir fortellerposisjonen med et navn i store bokstaver, tre piler (>>>) og en tittel i lyst grått og små bokstaver: for eksempel ”JEN >>> underlig, men vakker”. Langt på vei er det Jen (Jinx) som er tekstens fortellende fokus, men andre stemmer slippes til: Charlie, Jens første kjæreste, som begikk selvmord, moren til Jen, som ble forlatt da Jens utviklingshemmede søster Grace ble født, Serena, Jens venninne som har foreldre som ikke ser henne, moren til Charlie, som flytter fra mannen fordi han fortsetter å vente på sønnen som er død, Ben, som er Jens venn etter Charlie og som også dør, Stella, den nye konen til Jens far, Connie, Jens venninne som finner ut at hun er lesbisk, moren til Ben, Hal, Jens siste – og endelige – kjæreste og Rotta, Jens far. Den lange listen understreker at boken ikke bare forteller én historie. Alle personene er knyttet til Jen, men følelsene og vanskene deres er ikke utelukkende bundet opp i relasjonen til henne. Tekstene tilbyr leserne mange lag av liv, mange versjoner og modeller og ingen går fri fra ulike former for sorg og smerte. Først og fremst sorg og smerte knyttet til tap av et annet menneske – et barn, en venn – men også tap av kontakt og nærhet. Som venninnen Serena som opplever å ikke bli sett av foreldrene sine:

SERENA >>> Gjett da?

Hei Snuppa,

 

Gjett hva som har skjedd

 

– jeg har tatt hull i nesa.

 

Det tok foreldrene mine

 

bare ei uke å oppdage det.

Uten tvil er Lisa Charlotte Baudouin Lies gjendiktninger vellykkete og poetiske tekster. Litt merkelig er det kanskje at til tross for de mange stemmene teksten bærer fram, så er det litterære uttrykket nærmest det samme. Det finnes altså en overordnet stemme eller stemning i boken. Hvem sin stemme det er har det kanskje lite for seg å svare på. Det som står der er uansett sterkt i sin blanding av krass varhet og brå smerte:

seinåpen tirsdag

Han gjorde det grundig:

 

valgte bra, solid tau

 

øvde på knuter

 

så hengte han seg fra rekkverket.

Huset eksploderer

 

av lys

 

idet familien velter inn

 

drassende på dagligvarer

 

gleder seg til fish & chips,

 

småkrangler om hva de skal se på TV.

Han var kjæresten hennes

 

han var vennene deres

 

han var broren deres

 

han var sønnen deres

 

han var kompis med alle.

Hvorfor?

Som ungdomsbok har denne teksten mye som er verdt å utsette seg for. Både litterært og erkjennelsemessig utfordrer og utvider den vårt register.