Jo og Gjedda

SPRUDLENDE OG MORSOMT OM EN LANDKRABBE AV EN GJEDDE

Anmeldt av Marte Gresvik

I sin debut om en tøff jente og en frekk gjedde gaper forfatteren over litt for mye, noe som legger en demper på en ellers både original og komisk tekst.

En gjedde til glede og besvær
Åse Lisbeth Ombustvedt (1963) brakdebuterer bokstavelig talt: Ti år gamle Jo, som egentlig er en jente (jordmora blingsa under ultralyden og trodde hun var en gutt, og selv om det egentlige navnet etter fødselen ble Johanna, er hun senere alltid bare blitt kalt Jo), tråkker gjennom en brygge på telttur med mora. Hun faller i vannet, og på vei opp igjen fanger hun en gigantisk gjedde – eller er det Gjedda som redder Jo? Spørsmålet blir stående ubesvart. Sikkert er det i hver fall at den tøffe og praktiske mora til Jo, Gerd (som bader året rundt, så lenge det ikke er is på vannet, jobber som viltforvalter og går med snekkerbelte), beholder roen, får kontroll på den overraskende situasjonen og etter mye styr bringer Jo og den fremdeles levende Gjedda med seg hjem. Med på lasset er også Gerds to nokså forfjamsede og upraktiske venner av motsatt kjønn, logopeden Johan og helsesøster Knut.

Gjeddehumor
Gjedda viser seg å være den største som noensinne er blitt fanget i Norden, med sine 150 centimeter og femti kilo, og i tillegg besitter den den utrolige evnen å kunne snakke. Med vidd og humor serverer fisken den ene bløte kommentaren etter den andre: ”Det er da fantastisk for en flyt du har i språket ditt, ” sa Johan (logopeden) til stokken (gjedda). ”Er det noe jeg kan, så er det å flyte,” svarte Gjedda. Og senere: ”Nå er jeg trøtt som en dupp.” I tillegg er den småfrekk og har meninger om det meste. Særlig mye til overs for folk som kaster fra seg både handlevogner og annet rask i sjøen har den blant annet ikke, noe den gir høylydt uttrykk for.

Nordens krokodille – som gjedder i følge boka er – koser seg glugg i hjel hjemme hos Jo. Den sover i akvariet, mates med brødskiver med brunost og trilles rundt i en handlevogn. Alt dette beskrives morsomt og poengtert, og boka har en fin humrehumor som særlig kommer til syne gjennom Gjeddas kommentarer:

”Mer lapskaus?” [sa Gerd]. ”Ja takk,” sa Gjedda, selv om den hadde full tallerken fra før. ”Men du har jo ikke spist noen ting!” ”Det er fort gjort,” sa Gjedda og la i seg hele porsjonen. ”Fyll på!” ”Hva slags kjøtt er det i denne?” sa Knut. ”Påkjørt elg,” sa Gerd. Gjedda måpte. ”Hvafornoe?” ”Påkjørt med hva?” ”Bil.” Gjedda kvakk til. (…) ”Og hvordan gikk det med bilen?” sa den høyt og tydelig og kjekt.

Det varer imidlertid ikke lenge før ryktet om fangsten av den enorme gjedda siver ut, og Jo og mora får nysgjerrige journalister på døra. Alle vil ta bilde av det store beistet, og noen får også snusen i at fisken fremdeles er i live. Jo og Gjedda forsøker på snedig vis å skjule dette faktumet, før gjedda blir kjendis og fritt vilt også på land.

Herlige tegninger
Åshild Irgens (1976), som har gjort stor lykke med å illustrere fjorårets prisvinnende Tonje Glimmerdal, står for illustrasjonene også i Jo og Gjedda. Irgens’ illustrasjoner nærmer seg tegneserieuttrykket, og er enkle og barnlige i stilen. Hun har klart å skape sjarmerende personligheter ut av karakterene i boka, og særlig fisken har fått noen kostelige uttrykk i det lange, krokodilleaktige trynet. Jeg vil også framheve den engstelige helsesøsteren Knut, som i Irgens strek ser ut som en litt lubben Woody Allen, med et utrøstelig blikk. Jeg kunne ønsket meg illustrasjonene i farger, for å få enda bedre tak i Irgens’ herlige uttrykksmåte, men det er vel økonomiske grunner til at forlaget velger å gjengi dem i svart/hvitt. Synd dette, for når man ser på omslagsbildet, viser det at når tegningene fargelegges, står de fram som enda mer sprelske.

Litt for korrekt og samtidig litt overflatisk
Jo og Gjedda er en både søt og fiffig barnebok med en fantasibejaende og energisk stil. Teksten preges av både overskudd og absurd humor, men jeg synes likevel den lider under å være resultatet av en god idé som mangler noe fokus. Handlingsmessig hadde boka tjent på å dyrke fram én eller kanskje to problemstillinger omkring det uvanlige vennskapet mellom Jo og Gjedda, i stedet for å sneie innom litt hist og litt pist av gjeddekunnskap, forurensing av fiskevann, dyrebeskyttelse og overivrige journalister på jakt etter et skup. Teksten er ikke på mer enn knappe åtti sider, men fordi den aldri går skikkelig inn i noen av problemstillingene den serverer, blir den faktisk litt dryg. Omtrent hvert eneste kapittel, som er på rundt syv sider, omhandler en ny konflikt, som aldri utdypes noe særlig. Jeg kjenner at jeg savner en kjerne, utover at Jo og Gjedda blir venner, og får følelsen av at forfatteren har hatt en rekke gode ideer som hun (eller forlaget) har ønsket å presse inn i en og samme lille bok.

På mange måter virker det også som om forfatteren prøver litt for hardt på å oppdra sine lesere. Her er både utfordring av kjønnsroller, forurensing og dyrebeskyttelse ulike tema, men uten at teksten blir særlig mer spennende av den grunn. Verken jeg eller min ni år gamle test-lytter til teksten trakk på smilebåndet over Ombustvedts presentasjon av de ensidig nerdete og klomsete vennene til mora til Jo. Heller ikke ble vi særlig imponert over den praktiske, snekkerbelte-bærende viltforvalteren. Alle figurene i teksten (kanskje bortsett fra Jo) framstår nå med karikaturens trekk, og når det politisk riktige aspektet mangler nyanser, blir det kjedelig. Dette synes jeg svekker boka.

Less is more
På grunn av en freidig og komisk fortellerstil som absolutt er noe for seg selv, er Jo og Gjedda blitt et stødig debutarbeid. Jeg håper Ombustvedt vil fortsette fortellingen om de to nye vennene. Ved å dyrke det absurde elementet og ”fish-out-of-place”-humoren, tror jeg Ombustvedt vil kunne skape seg en trygg plass i 6- til 10-åringenes hjerter. Boka har et friskt og spontant preg som gjerne må få utvikle seg, og det tror jeg forfatteren gjør best ved å legge til side det tematisk noe overlessede og ”riktige” til fordel for det lekne.