Johanne og Lyder går til filmen

Høytlesningsdrama: Sommerfugl i vinterland

Johanne og Lyder går til filmen inneholder aktuelle temaer i spennende innpakning. Boka er Grete Haagenruds tredje om Johanne og Lyder fra småbyen Vågen i Finnmark. Bøkene inngår i Gyldendals høytlesningsserie ”Les for meg” – en oppfordring som står seg godt i forhold til Haagenruds barnebøker. Hun har også skrevet bøkene om Sofie og Kathrine fra krigens dager i Vadsø.

I motsetning til bøkene om Sofie og Kathrine, er bøkene om Johanne og Lyder fra vår samtid, der den ferskeste boka tar opp tema som asylsøkerproblematikk, regissert reality og et ukuelig lokalsamfunn. Boka fortelles gjennom jeg-personen Johanne. Hun og bestevennen Lyder får vite at det skal lages en film i Vågen – og at deres fjerdeklasse skal være med i filmen. Regissøren er Birgitte, et tidligere bysbarn, hvis dramadokumentar skal handle om en asylsøkerfamilies møte med et land med fremmed kultur og klima. Vågsværingene tar imot den bosniske familien på tre med åpne armer og sinn, men dette passer dårlig inn i Birgittes samfunnsrefsende prosjekt. Klare instruksjoner til tross, lokalbefolkningen lar seg ikke diktere. Til slutt lar Birgitte seg bergta av vågsværingenes varme, selv om det medfører drastiske endringer i hennes dramatiske vinkling. 

Både form og innhold bidrar til at bøkene om Johanne og Lyder er spennende lesning. I de forrige fortellinger finnes blant annet et skummelt brev og en hemmelig klubb, et forrykende uvær, et knust hus og en dristig redningsdåd. I Johanne og Lyder går til filmen ligger den tematiske spenningens senter i konflikten mellom regissørens og lokalsamfunnets ulike forståelser av sjangeren dokumentarfilm. Herfra springer hemmelige allianser, spaning og opprør. Kompositorisk skapes det spenning blant annet gjennom bruk av frampek i form av hint om den videre handlingsgangen.

Språklig krydres Johanne og Lyder går til filmen med dialektuttrykk som forankrer handlingen og gir liv til fortellingen. Saftige gloser som ”jålhau” og ”rævskinn” gjør denne leseren ”flirfull”. Replikker på dialekt kombineres også med mer slangpreget ungdomsspråk som ”megamorsom”t, ”dings” og ”duppeditt”. Imidlertid virker ”pokkers” som noe utgått på dato som bannskap for dagens barn. Humoren knyttes også til andre talemåter, som når rævskinnet eller revepelsen henger fast rundt statisten Johannes hals, der varmen bare viftes bort med revelabbene. Dessuten er det sikkert i orden for foreldrene at hun snauklipper seg, mener Johanne, men for sikkerhets skyld spør hun ikke før hun får det gjort.

Film er et sentralt motiv, noe som også gjenspeiles i tittelen. I Johanne og Lyder går til filmen tilbys leseren faktakunnskap knyttet til film – som innebærer innblikk i prosessen med å lage en film, samt forklaring av faguttrykk som dogmefilm, lydbom, sorl, statister, script, klapperen, aviden, skyte opptak – alt som en naturlig integrert del av fortellingen.

I denne tredje boka om Johanne og Lyder, finnes hint og vink til hendelser og tematikk i forfatterens tidligere bøker for barn, som Lyders redsel for utenlandske dyr, mediedekningen av uværet på Fjellværøya og krigens spor i vågværingens sinn. Her er også en hilsen til filmsuksessen ”Heftig og begeistret” indirekte gjennom Birgittes ønske om å lage en dramadokumentar fra Vågen. Berlevåg mannskor er dessuten eksplisitt nevnt i teksten, og i illustrasjonen der bosniske Davor dirigerer et mannskor, ser vi umiskjennelige hvite sjømannsluer og mørke dresser.

Illustrasjonene i Johanne og Lyder går til filmen består av en lett karikerende svart strek med motivfylling i gråtoner. Bildene støtter hovedsakelig opp under og forankrer handlingen i et visuelt miljø, uten å utfordre fortellingens verbale føringer. Flere av bildene inneholder et motivmylder som barnebetrakteren begjærlig går inn i, men iblant mangler mer eller mindre avgjørende detaljer som Johannes rødrev (s. 9). De frittstående småmotivene er dekorative nok, men et par synes umotiverte i den forstand at de mangler forankring i teksten. Sjøen er en del av omgivelsene, og måka er et tydelig tegn på hvor vi befinner oss, uten at den nødvendigvis fortjener flere oppslag i en bok med begrenset bilderom. Alt i alt står bildene veldig godt til teksten gjennom en felles godlynt stemning ispedd en dose dramatikk.

Når det gjelder tema og troverdighet, makter teksten å gå klar av både idyllisering og streng sosialrealisme. Her er politisk korrekt behandling av asylsøkerproblematikk, der lokalsamfunnet slår ring om den lille familien fra Bosnia. Framstillingen balanseres gjennom beskrivelsen av vågsværingenens forfengelighet og misunnelse, der alle stæsjer seg opp til filming iført stråhatter med strutsefjær, hawaiikjeder og nye frisyrer på tross av klare instruksjoner om å la være. Til og med den geskjeftige og hjelpsomme jeg-personen nyanseres gjennom sin hang til janteloven. Likevel ordner det meste seg i Vågen. Selv om det virker litt lettvint at en ikke tidligere introdusert musikklærer dør, og vips så har Devor jobb så det holder, så er dette hell i uhell i fortellingens favør akkurat det som seg hør og bør i en bok for barn. Sivertsens sommerfugl smiler.