Tittel: Jon Demon
Tekst: Reidar Kjelsen
Forlag: Damm
Årstall: 2005
Antall sider: 47

Jon Demon

Forvridde skjellsord og skjeletter

Jon Demon er en bok i kjent Kjelsen-stil med vekt på kropp til (latter)krampa tar deg. Her er fri flyt av verbale og visuelle tabuer. Her er billedlig og bokstavelig utdriting av besteborgerlige begreper. Jon Demon er full av tull, men lite ull.

Reidar Kjelsen er illustratørutdannet fra Kunst- og håndverksskolen. Han har illustrert en rekke barnebøker, blant andre bøkene om Otto Monster med tekst av Jon Ewo. I 1998 debuterte Kjelsen med boka med Flink bisk, pus, der han sto for både tekst og bilde. Senere har han fulgt opp med Gammel dame er vond å vende (1999), Trøffelhelt(1999), Ribbidim (2001), Korallreven (2002) og En travel herre (2003). Kjelsen har ellers illustrert ulike tidskrifter og nettpublikasjoner, blant andre Arena, Kreativt Forum og Playboy. Et stort antall skoleklasser har dessuten fått oppleve Kjelsens noe uortodokse forfatteropptreden med trøffelheltens egglegging og hønehets.

Jon Demon er en søt liten jævel med et uforklarlig ønske om å plage noen. Hjemmet hans er et trangt hull langt under bakken, med kun et jævelskap det er forbudt å åpne. Til slutt blir fristelsen for stor, og i skapet finner Jon en spade. Han graver seg inn til et bøllebeist som lurer spaden fra ham. På sin videre vandring for å finne noen han kan plage, treffer Jon Jack Lemen og alle lemenbarna hans, før han gjenforenes med sin far, jævelen. Far og sønn oppsøker bøllebeistet for å kreve tilbake den magiske spaden. Fanden dreper bøllebeistet og fiser på spaden så den ikke er magisk lenger, skuffet som han er over sønnens manglende demoniske evner. Jon sørger over bøllebeistet, men treffer til slutt Mona, en damedemon, og de graver seg ned sammen.

Teksten i Jon Demon består av korthogde setninger og replikker på rekke og rad, noe som gir fortellingen liv og intensitet. Boka har karakter av en dannelseshistorie, der Jons demoniske modning mislykkes, mens hans mer menneskelige trekk utvikles fra uvitende uskyld til pubertal puppefiksering. Jon Demons sirkelorienterte komposisjon, fra hull til hull, undergraver ikke det faktum at Jon fordyper seg i et nytt hull, med nye muligheter. Tekstens forteller er fri for pedagogiske hensikter. Her legges ingen lokk på kontroversielle tilbøyeligheter og tendenser, men humor tar brodden av de barskeste trekkene. Onde hensikter og slemme handlinger synes å dominere i teksten, med hyppig bruk av ord som tvinge, plage, herse, hundse, mobbe, narre. Jons suksess som plageånd er heller laber, da muggsoppen ikke har evnen til å irritere seg, mens han blir ledd ut og rundlurt når han prøver å plage bøllebeist og lemenbarn. Dette skjer til tross for bøllebeistets visdomsord til Jon: ”Noen som er mindre enn meg,” tenkte han. ”Det skal jeg jammen huske. Jeg skal gjøre livet surt for noen som er mindre enn meg.” En stor del av den språklige humoren er dessuten basert på at leseren oppfatter ordspillene og den noe blødmeaktige bruken av et ordspråks bokstavelige betydning. Teksten er gjennomsyret av uttrykk som ”hvorfor jævelskapet måtte stå akkurat der det sto”, ”Bitter Lemen” alias Jack Lemen, ”ute på hetetokter”, ”et horn i siden på faren sin”, ”Faderen, sønnen og den dårlige ånde”, ”Fanden beveget seg fort på flat mark” og ”Satans drittunge!”. At humoren er av det grovkornet kroppslige slaget, ser vi også i motiver der nøkkel, fingre eller hover stikkes opp i nesa, der bøllebeistet beskrives med råttent tannkjøtt og brysthår på ryggen og der Jon gomler muggsopp fra veggene og slikker seg under armene. Teksten kan også skryte av å ha mye fis, skit, promp, rap, piss, spy og gammelt slev.

Bildene i Jon Demon ser ut til å være laget med penn og akrylfarger. Oppslagene veksler mellom å ha mindre bildevignetter innimellom teksten og å ha en helside med bilde sammen med en side med tekst. Fargemessig synes bildene å være komponert med en kontrast mellom bakgrunn og motiv. Bakgrunnen er gjerne lys, klar og ensfarget, mens motivene i forgrunnen består av mørkere nyanser av blandede brun- og grønntoner. Slik står motivene klart fram, og den mørk fargen er med på å understreke det noe skumle, silhuettaktige ved figurene mot den lysere bakgrunnen. Motivene er detaljerte ned på et mikronivå, noe som gir bildeleseren mye visuell informasjon der teksten er taus. Døra på jævelskapet inneholder for eksempel tolv bitte små skrekkscener som advarsel mot å åpne skapet, samtidig som en pil, med påskriften ”nei,nei,nei!”, peker mot nøkkelen til skapet. Ved å gå Fanden nøyere etter i sømmene kan vi dessuten se at han er en kul jævel – et beinrangel med piercing i penis og brystvorte. Demoner, beist og bæsj er stilig utført med renhårige og sofistikerte streker og strøk, og slik inngår bildenes uttrykk og innhold i et spenningsfylt forhold.

Jon Demon bombarderer leseren med forvridde skjellsord og skjeletter. Denne leseren ler, men selve historien synes noe spinkel, selv om det finnes ”Bortforklaringer” bakerst i boka.



Kommentarer