Tittel: Jon Eltons vitaminfattige liv
Tekst: Beate Muri
Forlag: Omnipax
Årstall: 2009
Antall sider: 147

978-82-5310-3203-0

Jon Eltons vitaminfattige liv

BOHEMBARN OG BAKGÅRDSKAMPANJE

Anmeldt av Morten Haugen

Jon Elton vil rive gjerdene i bakgården. Hovedsaken i boka er likevel aksept for nye familiemønstre: barn som lever med homofile foreldre.

Det er noe moderne og noe litt nostalgisk over Beate Muris debutbok om Jon Eltons forunderlige familie- og aksjonistliv i en bygård og bakgård et sted i Oslo. Anslaget av det moderne ligger allerede i bokas første avsnitt, og utdypes på side 2:

    Mora mi skjønner ikke bæret. Hun har gått ut på dato. Sjøl synes hun at hun er kul og moderne, fordi hun skaffa seg barn uten mann. Ja, hun trengte en mann for å pule, selvsagt, men hun slapp å ha ham i kosten. […] Faren min er homse. Mora mi er lesbe. Og de bor i hver sin toroms leilighet ved sida av hverandre i første etasje i en bakgård. Det er her problemet ligger. jeg blei født i en bakgård. Jeg vokser opp i en bakgård. Jeg kommer til å daue i en bakgård. Av D-vitaminmangel.

Jon Elton og hans prosjekt
Jon Elton er oppkalt etter Elton John, ettersom pappa Kennet er fan av dette homseikonet. Det er ikke helt klart for meg hvor gammel Jon er, men jeg gjetter at han er ca 12 år; gammel nok til å ha distanse til foreldrene, og et snev av prepubertal trass, men ikke så langt inne i puberteten at hormonene har begynt å koke.

Jon veksler mellom å være midtpunkt i to små homofile kjernefamilier, føle seg ensom og innestengt i skolen og i bakgården, og å sakte blomstre som aktivist i en gruppe nye venner med variert bakgrunn. I løpet av boka vokser flokken av venner med ulik bakgrunn. Først er de to, etterhvert blir de 3 og 4 barn. Med utgangspunkt i hver sin bygård rundt samme oppdelte, inngjerdede bakgård begynner ungene å arbeide for å overbevise de voksne om at gjerdene må rives. Denne kampen fører dem til en underskriftsaksjon fra dør til dør, til en snakke-og-kose-streik overfor de voksne (inspirert av streiken i Lysistrata av Aristofanes), til deltagelse med egen parole i 1. mai-toget og til innslag på Østlandssendinga, før seieren omsider er vunnet.

Bokas miljø er Oslo i nåtid, en bakgård et sted nær Grünerløkka, og handlingen foregår dels mellom ungene ute i bakgården, og dels hjemme hos en variasjon av familier og husstander, mest hjemme hos Jon, mora og moras kjæreste Grethen fra Bergen. Bokas motiv er ungenes kamp for å få revet gjerdene som deler bakgården inn i små, triste biter. Bokas tema er mer flertydig. Det mest åpenbare temaet er familieliv med mor og medmor. Barns rett til å bli sett og hørt er et annet viktig tema, og derav deres rett til et stimulerende og sunt oppvekstmiljø i bakgården. Frykt for «de andre» er et tema som gjenspeiles både i de voksnes vegring mot å rive gjerdet, og i barnas delvis utrygge møter med rare mennesker. Når alt kommer til alt er vel dette også en utviklingshistorie om Jon Elton som vokser opp, utvider perspektivet og lærer å forholde seg aktivt og engasjert til sine omgivelser.

Boka fortelles i førsteperson av Jon Elton. Språket er radikalt bokmål, med former som «sjæl» og «hu». Jon er en sympatisk forteller, med en reflektert distanse til seg selv. En og annen gang blir han vel litt for veslevoksen, men det er et dilemma som er vanskelig å komme utenom når man skriver med jeg-forteller for unge lesere. Det er mange fine karakteristikker og obervasjoner i fortellerstemmen, som at «hun listet seg kunstig stille ut av rommet», men disse er nok med på å understreke det kinkige i jeg-fortellerens posisjon.

Forfatterintensjoner
Dette er en bok med veldig tydelige forfatterintensjoner. Muri har tilsynelatende ønsket å vise fram ulike sosiale mønstre, og skape forståelse for at disse kan oppleves som like riktige. Tydeligst selvsagt om de homofile relasjonene. Jon har vokst opp med mor og medmor, og i teksten blir ikke medmora Grethe gitt noen annen rolle enn andre steforeldre. I påskeferien er Jon med faren til vennene Tor og Mogens i København, og innenfor bokas univers er det helt som det skal være at Mogens av og til liker å gå i drag, og kle seg med parykk og kjole som «Monika» når de skal ut og lufte hunden.

Boka inneholder noen fine observasjoner av Jons dilemma når det gjelder å sortere mellom å være 4 venner med samme sak, og at han noen ganger helst bare vil være med bestevennen. Hva slags hvit løgn kan du ty til når du er sammen med bestevennen og helst vil forbli i tosomheten, men får en SMS-invitasjon fra nestbestevennen? Og hvordan føler du deg etterpå?

Aksjonskomiteen, som etterhvert består av Jon, Ivrina, Zainab og Matias, går fra oppgang til oppgang, og fra dør til dør. Slik møter de mange ulike mennesker. Noen er ubehagelige, noen viser seg å være hyggeligere enn de først trodde, og atter andre er bare berikende annerledes enn dem selv. Dette sjarmerende mylderet av ulike mennesker er kjent fra flere barnebøker tidligere, slik som Jan Kjærstads Jakten på de skjulte vaffelhjertene og Anna Fiskes Snarveien 8B. Dette fargerike fellesskapet i en mangfoldig verden ser også ut til å være en del av forfatterens intensjon, eller budskap.

Muri gjør også et presist poeng ut av at selv progressive foreldre som Jons har sine små «borgerlige avvik» med fordommer om folk i de andre husene og oppgangene, og heller ikke ønsker å bidra til gjerde-fjerning i første omgang.

Helt greit med happy ending!
Bokas litt nostalgiske del er dens revitalisering av barneaksjonister, slik vi møtte dem for en generasjon siden i bøker som Sidsel Mørcks Heia Gamleparken (1990). Jon Elton har deltatt i demo før, helt siden han var et frø i mammas mage. Han forklarer de andre om behovet for luftehull i banneret, og vi får en saklig og kyndig innføring i førstemai-togets ulike seksjoner. Samtidig synes jeg at jeg ser en pussighet her mens jeg leser: det er ikke helt lett å se om alt dette er et alvorlig barneopprør, eller om noen av demonstrasjonsaktivitetene er en slags imitasjonslek som faller naturlig for barn av raddiser, kunstnere og bohemer.

Ikke at det spiller så stor rolle, forresten. Jon Elton er en gutt og en type som det er mulig å tro på. Vi tror at hans liv og levekår finnes, noen steder i Norge i dag. Vi morer oss mens vi leser om det han tenker, føler og gjør for å mestre dette livet som er hans. Han lever, lærer og utvikler seg. Og happy ending er helt greit.



Kommentarer