Jone er full av prikker

Trøstebok for prikkete barn

I filmen ”Mitt liv som hund” forsøker hovedpersonen å sette sin miserable tilværelse i perspektiv via følgende credo: ”Det kunne vært verre. Man kunne vært romhunden Lajka”. Det er på mange måter den samme tankegangen som gjør seg gjeldende i denne billedboken, som viser at det å ha vannkopper kanskje ikke er så farlig, når man bare er en menneskegutt. Tenk å være for eksempel en leopard. Det hadde klødd fælt det!

Jone er syk. Han har prikker over hele kroppen, og klør overalt. Det er kjedelig å være sengeliggende, men Jone har en fin dyrebok, og i den finner han mønstrete dyr i alle fasonger. Dyr som kanskje har det enda verre enn Jone. Giraffen har jo så lang hals at å klø på alle flekkene ville blitt nesten uoverkommelig, og marihøna har like store prikker som Jone, enda den er bitteliten. Slik resonnerer pasienten, mens han fantaserer om hvordan det ville vært å være dalmatiner, sommerfugl eller pandabjørn.

Og Jone leser med en slik innlevelse at han gjennomgår en nesten dyrisk metamorfose for hvert oppslag. I møtet med pandaen ikles hovedpersonen store solbriller og lodne ører. Han går Dagros en høy gang, iført kumønstret pysjamas og et melkeglass på hodet. Og når selen avbildes i vannkanten, har Jone fått tildelt luffelignende fottøy og havblå habitt. Hvert oppslag gjennomgår tilsvarende sceneskift. Jones sengetøy forvandles fra leopardflekkete til sebrastripete. Rødt med svarte prikker à la maria fly – fly, og en nydelig blomstereng som matcher sommerfuglens koloritt. 

Det er derfor hovedsakelig Inger Lise Belsviks illustrasjoner som gjør Jone er full av prikker til en spennende opplevelse. Dette er en bok som parer det delikate med det groteske. Belsvik benytter seg i stor grad av kontraster i rød og grønn – toner, blått og gult, og den intense fargebruken får Jones sykeleie til nærmest å fortone seg som en fest. Visuelt sett er oppslagene langt mer fantasifulle enn det teksten borger for. Pasientens egne kommentarer kretser rundt dyrenes brokete ham. Om hvorvidt de har større, flere, bedre prikker enn det han har selv. Dermed blir teksten litt monoton i lengden. Kanskje det er derfor forfatteren har valgt å føye til noen stripete vesener sånn på tampen. Når en hel flokk med sebraer gjør sitt inntog i det ellers så prikkete universet, fører det likevel til en noe bristende logikk. For Jone overfører klø – tankegangen til hele sebraflokken, og forestiller seg at så utrolig mange striper må klø noe helt infernalsk. ”Men striper klør jo ikke mamma”, utbrøt husets femåring ved første gjennomlesning. Nå skal jeg ikke bruke eget avkom som parameter for tekstkvaliteten, men den snusfornuftige damen har jo rett. Striper klør jo slett ikke, og dette fører til en viss logisk brist i tekstens helhet. For deretter følger en tiger, et pinnsvin og til slutt en liten lyserød gris. Kan hende er dette en indikasjon på at Jones formkurve er på oppadgående, og at han er i ferd med å flytte fokus vekk fra sitt eget skinn. Det viser seg jo også at idet grisen introduseres på siste side, er pasienten på bedringens vei. Men denne anmelderen sitter med en snikende følelse av at prikketematikken ble for ensformig, eller at man muligens slapp opp for flekkete dyrearter underveis. 

Likevel: Når det klør som verst, viser Jone er full av prikker en vei ut av uføret og inn i fantasiens verden. Slik blir dette en trøstebok for de som måtte trenge det. Dessuten er det en billedbok som demonstrerer hvor fint det kan være å lese en billedbok. Enten man har prikker eller ikke.