Jorda sett ovenfra

«Samtidig, nede på jorda …»
av Oliver Jeffers (tekst og ill.)
Oversatt av Ina Vassbotn Steinman
Cappelen Damm 2023
64 sider

«Atmosfærebarna. Forsvunnet på jorden»
av Nicolai Houm
Luis Guaragna (ill.)
Gyldendal 2023
120 sider

Man kan bli motløs av å lese nyhetene. Korallrev blekes. Regnskog hogges ned. Insektene forsvinner, og fuglene med dem. Temperaturen stiger, havet stiger og breene skrumper inn. Det er klimakrise og energikrise. Og krig i tillegg. Vi mennesker har det visst med å ødelegge for oss selv og vår felles klode. Framtidsutsiktene er dystre. Politikerne prater, mens jorda går til helvete.

Dette dystre anslaget danner bakteppe for de to bøkene som har blitt plukket ut til denne samleanmeldelsen. I begge bøkene studeres jorda ovenfra, i et fugleperspektiv. Men her stopper også likhetene. Bøkene er egentlig så ulike at det kan diskuteres, for ikke å si kritiseres, å anmelde dem sammen. Når vi likevel gjør det, er det ikke for å presse bøkene inn i samme form. De skal få stå på egne ben og bli presentert individuelt. Men vi skal likevel benytte anledningen, når redaktøren nå allikevel har kastet disse bøkene inn på samme celle og låst døra, til å se om de to «fangene» i fellesskap kan bidra til noen interessante refleksjoner om tilstanden på jorda.

Dystopiskhet

Bøkene som skal anmeldes er Samtidig, nede på jorda. Et kosmisk blikk på konflikt av Oliver Jeffers og Atmosfærebarna. Forsvunnet på jorden av Nicolai Houm og Luis Guaragna. Det er fristende å kalle bøkene for dystopier, men det kan diskuteres om det er en riktig og treffende karakteristikk. Ifølge Store norske leksikon er dystopi «et oppdiktet, fremtidig skrekksamfunn, en skildring av et samfunn hvor dårlige krefter har fått overtaket, for eksempel i form av diktatur, kriminalitet eller miljøsammenbrudd.» Vi skal bruke denne definisjonen til å vurdere bøkenes «dystopiskhet», uten at det er noe mål at bøkene skal være mest mulige dystopiske. Vi skal også se på hva slags tanker om verden og menneskenes plass i den som kommer til uttrykk i bøkene.

Samtidig, nede på jorda

Samtidig, nede på jorda er Oliver Jeffers «kosmiske blikk på konflikt», som det står på forsiden av boka. Han skriver innledningsvis at en stor del av inspirasjonen er hentet fra en rekke fåfengte forsøk på å forklare konflikten i Nord-Irland til folk som verken visste noe særlig om den, eller brydde seg nevneverdig. Dette har resultert i en vakker, tankevekkende, men også forvirrende fortelling om menneskelige konflikter i et historisk perspektiv.

Jeffers bretter fortellingen ut i store dobbeltoppslag med panoramautsikt over jordkloden og verdensrommet. Illustrasjonene er enkle og uttrykksfulle, med en humoristisk vri på de dystre hendelsene han har plukket ut til historietimen sin. Selve teksten består kun av et par linjer nederst på hver side. Far tar med barna sine i bilen. De krangler om plassen i baksetet. Far, som i likhet med forfatteren er inspirert av astronaut Edgar Mitchell kjente sitat («Fra der oppe på månen ser internasjonal politikk så smålig ut. Du får lyst til å ta en politiker i nakken og dra ham 400 kilometer ut og si ‘Se på det der …’»), ber barna ta på romhjelmene, bilen forvandles til et romfartøy og så setter far kursen ut i verdensrommet. Barna – og leserne – skal lære hvordan jordas mange konflikter ser ut ovenfra og langt borte fra, akkurat som i Edgar Mitchells utopiske visjon.

Og nå blir det forvirrende, uten at jeg tror det ødelegger leseropplevelsen. For mens bilen suser mot månen – og det tar ca. et år å kjøre dit med en fart på 60 km i timen – så går tiden tilsvarende raskt baklengs på jorda. Ett år til månen betyr ett år tilbake i tid på jorda. Bilen fortsetter videre utover i verdensrommet, og passerer etter tur himmellegemer i vårt solsystem. Etter 2400 år har bilen kommet til Saturn. Og som det står i boka, sammen med en illustrasjon som viser byggingen av den kinesiske mur: «Samtidig, nede på jorda, for to og et halvt årtusen siden, var noen mennesker i gang med å bygge den største muren noensinne […] Sånn at de kunne holde alle de andre menneskene borte.» Jeg vet ikke hvordan jeg skal forstå dette, og om det er noe vits i å problematisere det, men det virker som forfatteren vil at leserne skal tenke at hvis bilen hadde startet på sin romreise for 2400 år siden, ville jorda sett ut slik, da bilen startet. Ordet «samtidig» lager muligens mer krøll enn strengt tatt nødvendig, for hendelsene er ikke «samtidige».

Mens bilen med far og ungene kjører utover i solsystemet, beveger historien på jorda seg baklengs «fram» til steinalderen. Jeffers stopper blant annet ved andre verdenskrig, koloniseringen av Afrika, krimkrigen, koloniseringen av Amerika og vikingtiden. Gjennomgangsmelodien er krig og konflikt i «samfunn hvor dårlige krefter har fått overtaket» for å sitere SNL igjen. Dystopien er både nåtid og fortid i denne boka – men ikke framtid! Tidsreisen ender hos en liten gruppe mennesker som sitter rundt et bål i en huleåpning. Lysende dyreøyne truende i nattemørket. Vi er «samtidig, nede på jorda, for 11 000 år siden» og menneskene «er alt for opptatt med å overleve til å bry seg om å slåss mot hverandre».

Synet på menneskets natur og på hva som kjennetegner menneskehetens utvikling, kan diskuteres. Var mennesket virkelig så fredelige for 11 000 år siden som Jeffers påstår? Jeg trodde ulike stammer også da slåss mot hverandre, etter at de i tusenvis av år iherdig hadde jobbet med å utslette sine nære menneskeslektninger. Noen historikere vil også hevde at verden går i mer fredelig retning, selv om krig og konflikt ser ut til å følge med oss uansett hva vi gjør. Det finnes mange eksempler på fredelige perioder, og disse periodene er kanskje vel så betegnende for vår historie som tidene med krig og uro.

Jeffers har nok uansett ikke satt seg fore å gi en objektiv og riktig framstilling av menneskehetens historie, men heller ønsket å la de små destruktive stoppestedene i historien inspirere leserne – og barna i baksetet på bilen – til å aktivt unngå konflikt. Jeffers dystopiske syn på den menneskelige natur og vår historie skal bidra til forståelse og endret holdning til dagens konflikter, for de er jo virkelig meningsløse når man betrakter dem på avstand. Barna i fortellingen stirrer storøyde ut i verdensrommet mens pappa Jeffers doserer om gamle kriger. Til slutt sovner barna, og turen slutter der den startet, hjemme.  Dette er den typiske barnebok-klisjeen: Søvn som løsning og endepunkt. Vi er alle uskyldige når vi sover.

Atmosfærebarna. Forsvunnet på jorden

Atmosfærebarna er en tegneserie, og Forsvunnet på jorda er første bind i en planlagt serie. Handlingen er lagt til en fjern framtid der jorda har blitt ubeboelig. Over jorda svever luftskipet Atmos, der de siste gjenlevende menneskene bor. En sjelden gang tar luftskipet turen ned gjennom skydekket og svever lavt over jordoverflaten. Menneskene trenger å samle ressurser fra overflaten, men det er altfor farlig å lande. Bakken og lufta er svært forurenset. Rammene for handlingen er altså typisk dystopisk, men den dystopiske stemningen gjennomsyrer ikke fortellingen. Klimakatastrofen er mer som et bakteppe for en spennende handling i et eksotisk miljø.

Nicolai Houm tar seg tid med å bygge opp handlingen. I første kapittel blir vi introdusert for familien til Akai og livet om bord på Atmos. Handlingen starter da hunden til Akai, Nova, hopper ut av luftskipet ved synet av en fugl. Han styrter mot bakken og blir borte. I kapittel to har det gått tre år, og vi følger Akai og venninnen Juli på skolen og fritiden. Houm bygger relasjonen mellom dem. Juli er den sterke og en initiativtaker. Akai dilter litt mer etter, men lar alle hemninger fare når han skjønner at Juli vil dra ned på jorda for å lete etter Nova. Da moren til Akai skal delta på en farefull ekspedisjon ned på bakken (selvfølgelig i full beskyttelsesdrakt), benytter Akai og Juli anledningen til å snike seg med. Forholdet dem imellom blir satt på flere prøver, men ikke overraskende finner de alltid tilbake til hverandre og hjelper hverandre. De er også helt utrolig lite redde selv om de stadig vekk kikker døden i øynene. Fortellingen fungerer, men det er vanskelig å virkelig engasjere seg i de to hovedpersonene og dere leteaksjon etter hunden Nova. Jeg lurer vel aldri egentlig på hvordan det vil gå med dem, og da blir ikke handlingen spennende, selv om den til tider er svært dramatisk.

Illustrasjonene til Luis Guaragna er fargerike og levende, men jeg synes at karakterenes ansikter mangler sjel og karakter. Fjesene er glatte, og følelsene preger ikke ansiktuttrykkene på en troverdig måte. Når Akai og Juli er i fare, har de gapende munner og store, oppsperrete øyne i rute etter rute. Dessverre synes jeg denne mangelen på variasjon og dybde også preger måten karakterene utvikler seg på gjennom fortellingen. De er flate. På den andre siden er fortellingen først og fremst et actionfylt eventyr, og mange av de handlingsmettete scenene er godt tegnet. Variasjon i utsnitt og synsvinkel gir handlingen driv. Tegneserien er nesten utformet som dreieboka til en actionfilm, og det er ingen dårlig kvalitet ved boka. Kanskje er det evnen til å løpe og slåss som blir avgjørende i verden i morgen.

Fortelling som medisin                                        

Ideene bak begge bøkene springer ut av et negativt syn på verdens utvikling. Samtidig nede på jorda setter søkelys på krig og konflikt, Atmosfærebarna bruker klimakollaps som bakteppe for en actionfylt fortelling. Begge bøkene ser verden ovenfra, i et fugleperspektiv, mens i Atmosfærebarna stuper fortellingen snart ned på bakken, og da kommer problemene tett på de handlende aktørene. Jeg vet ikke om bøkene har lært meg så mye nytt om jordas fortid og framtid, eller om hva vi mennesker må gjøre for å stoppe vår destruktive ferd mot undergangen, men begge bøkene viser at dystopier har en naturlig plass i barnelitteraturen. De viser også at fortellingen er et naturlig sted å bearbeide problemer eller bare reflektere over en dyster virkelighet. Likevel gir fortellingene håp, selv om utgangspunktet er dystert.