Mitt barnebokminne - av Ingrid Gjessing Linhave
Jørgen + Anne er sant
Vigdis Hjorth

Cappelen, 1984

Jørgen + Anne + Ingrid = sant

Da jeg var ti år sa venninnene mine at de ALDRI skulle kysse en gutt. De skulle ALDRI holde en gutt i hendene. De skulle ALDRI få seg kjæreste. Og jeg var så enig. Men jeg løy.

Jeg brukte mye av min oppvekst på å være forelsket. Forelskelser i gutter jeg knapt kjente, men som jeg var så intenst  forelsket i og som fylte hodet og hjertet hvert sekund. I barnehagen var jeg forelsket i han med de fine tøflene. Ikke sånn at jeg tenkte «Åh han har jeg lyst til å leke med-forelsket». Nei, forelsket på den måten at man mister litt pusten når man ser han komme inn døren. Kjenner hjertet dunke hardt. I første klasse ble jeg stum og yr av han som var så flink til å kaste liten ball i den store skolegården. Og i 3. klasse husker jeg at jeg falt pladask for han med de mørke krøllene i C-klassen, inntil jeg i 4. klasse syklet rundt hver kveld i håp om å få et glimt at han som bodde i det brune huset.

Jeg var konstant fylt opp med disse følelsene. Hvert eneste karneval kledde jeg meg som brud og jeg øvde på å kysse , ved å trykke munnen mot min egen hånd. Disse guttene gjorde meg sprutrød i trynet, klam i hendene, ofte uten at de visste det. Men min store drøm var jo at de skulle gjengjelde det. Noe som sjelden skjedde. Så forelskelsen var ofte byttet ut med følelsen av sorg, ensomhet og at hjertet revnet. Alt var så sterkt. Hvordan holde ut med det i så tidlig alder ? Jo, da var det deilig å leve seg inn i bøker hvor disse følelsene ble satt ord på, og mest av alt, der jeg fikk den «happy ending’en» jeg drømte om. Og boken som klarte dette best var Vigdis Hjorts Jørgen + Anne er sant.

Boken handler om forelskelse de lux. Anne går i 4. klasse og er så forelsket i Jørgen Ruge at hun ofrer et gjerde, vennskap og søvn for å komme nærmere Jørgen.

Jeg leste denne boka med så stor innlevelse at det føles som om det er jeg som kysser Jørgen, at det er jeg som sitter bakpå bagasjebrettet hans på sykkelen, at det er jeg som kjenner lukten av ullgenseren hans og at det er jeg som er kald på fingrene en høstkveld når jeg har sovet bak en stein.

Den skildrer så godt disse boblende følelsene man har når man liker en annen skikkelig godt, og disse følelsene var så absolutt til stede i meg, som 10 åring, selv om jeg prøvde å skjule det overfor venninnene mine. Men kanskje leste de også Jørgen Anne er sant i smug?

Boka var ikke bare en kilde til å gjenkjenne mine egne følelser, men også en god bok når det handlet om det å tørre å si hva man mener, står for det selv om man der og da taper. I det lange løp så man jo at Anne vant på å være en ærlig og tøff jente. Den skildret også så fint alvoret man har i seg når man er barn. Jeg var så redd for så mye og syntes verden var så skummel, jeg fanget opp ting fra nyhetene og sausa det sammen til å bli verdens undergang, Tsjernobyl, Hiv og Becquerel suste inne i hodet mitt side og side med kanonball, gutter og lekser.

I dag er jeg voksen. Men jeg tror jeg hele livet kommer til å føle det som om det var i går at jeg leste boken, og håpet at jeg var Anne som møtte Jørgen og fikk sitte bakpå sykkelen hans.

 

Ingrid Gjessing Linhave Foto: NRK

Ingrid Gjessing Linhave er programleder i NRK. Hun sender stafettpinnen til kollega Nina Ramberg.

 



, ,

Kommentarer