Hilde tar saken 1: Hunde-helten
av Hilde Lysiak og Matthew Lysiak
Illustrasjoner: Joanne Lew-Vriethoff
Kagge forlag 2019
92 sider

Hilde tar saken 2: Bjørn på rømmen
av Hilde Lysiak og Matthew Lysiak
Illustrasjoner: Joanne Lew-Vriethoff
Kagge forlag 2019
88 sider

Journalistikk på ekte

Lettlest og medrivende om en ni år gammel nettjournalist fra virkeligheten.

Da jeg gikk på barneskolen fikk vi oppgaven: Skriv om en dag i ditt drømmeyrke. Jeg vet ikke om journalistikk virkelig var drømmeyrket mitt da jeg var ni, men jeg hadde i alle fall skjønt at det var en måte å få betalt for å skrive på. Dagen jeg beskrev – om å dekke små, lokale hendelser og Lotto-vinnere – må ha virket lite ambisiøs for norsklæreren min. Hun bemerket i margen at «noen journalister gjør også store avsløringer, som for eksempel Watergate».

Etter å ha prøvd meg som journalist i noen år fant jeg ut at jeg ikke hadde det i meg å felle Nixon, selv om jeg fant en stille tilfredsstillelse i at mitt gamle drømmeyrke lå nærmere min nøkterne beskrivelse enn norsklærerens ambisjoner. Like fullt blir jeg oppstemt av den yrkesmessige grundigheten i serien Hilde tar saken. Bøkene følger en ni år gammel jente med en egen nettavis, og som fungerer som en blanding av gravende korrektiv og nysgjerrigper i lokalsamfunnet.

jenterom

Fra dør til dør

I den første boken i serien, Hundehelten, har det blitt begått et innbrudd i gaten hvor Hilde bor. Utstyrt med lite annet enn med notisblokk, en søster med fotoapparat og et sett solide journalistiske grunnprinsipper (svar på spørsmålene hvem, hva, når, hvor, hvorfor, hvordan; alltid få bekreftet informasjonen; beskytt kildene) nøster Hilde opp i saken som viser seg å gå hele veien til den lokale kakebakekonkurransen. Historien nøstes opp ved at Hilde spør seg rundt i gaten om noen vet noe om innbruddet («Hvis en journalist banker på hos mange nok, finner hun svarene hun trenger»). Mens hun følger sporene fra person til person legges stadig nye biter til puslespillet.

p.36-37-sykkel

I den andre boken, Bjørn på rømmen, er det ikke en forbrytelse, men snarere en lokal hendelse av interesse som driver historien fremover. Er det virkelig en bjørn som går rundt i nabolaget? Og hvem kan i så fall hjelpe? Her bruker Lysiak den samme fremgangsmåten som i den første boken, men etter det første intervjuet (eieren av dagligvareforretningen som har fått søppeldunkene sine endevendt), er Hilde avhengig av sine egne observasjoner av de ulike sporene bjørnen legger igjen etter seg.

I begge tilfeller er fremgangsmåten smart og realistisk, og ikke så rent lite spennende for leseren.

Hilde_Book_2_Pre-layout.pdf

Slukebøker fra virkeligheten

Bøkene er skrevet i en svært leseverdig stil. Setningene og kapitlene er korte, med flust av spenningspunkter på slutten av kapitlene. Selve intrigene er bokstavelig talt av typen «jeg-ville-sluppet-unna-med-det-om-det-ikke-var-for-dere-snushaner», men det kler egentlig bare bøkene. Noen ganger krever historien også kunstige spenningsmomenter – hvorfor er det viktig å rekke deadline klokken seks i en nettavis man driver selv?

Noe av det spesielle med Hilde tar saken er at de er skrevet av Hilde Lysiak, en nå tolv år gammel amerikansk jente med egen nettavis. I bøkene bruker hun seg selv, familien og nabolaget sitt, mens hun lager fiksjon basert på sine egne opplevelser. En slags barnebokversjon av virkelighetslitteraturen der altså. Bøkene er skrevet sammen med faren Matthew Lysiak, som selv har erfaring som journalist i New York Daily News. Nøyaktig hvordan arbeidsfordelingen foregår er ikke helt klart, men jeg mistenker at Matthew har sin del av æren for hvor velskrudde og effektive disse tekstene fremstår – å disponere en hel bok er annerledes enn nettjournalistikk.

Store illustrasjoner i gråtoner avløser teksten på hver eneste side, og illustratør Joanne Lew-Vriethoff har en akkurat passe detaljert strek til at de utfyller teksten. Bøkene er oversatt av Rune R. Moen, som har gjort en god jobb med teksten, men som kunne spandert på seg en fornorsking av navn som Taggert, Hooper og Troutman.

hus

Tar yrket på alvor

En av de største fornøyelsene med Hilde tar saken er at den tar det journalistiske arbeidet på alvor. Det er nokså sjelden kost i barne- og ungdomslitteratur, der journalistyrket ofte bare er en tynn unnskyldning for å sende hovedpersonen ut på eventyr (kan du huske Tintin noensinne gjøre et intervju – eller ta et notat?) – eller enda verre; et yrke som består i å grave i andres saker uten å ofre en tanke på at journalister potensielt har mye makt, og at de må føre seg deretter.

I en norsk offentlighet hvor voksne mennesker oppretter «aviser» på nett nettopp for å omgå journalistisk etikk og etterprøvbare arbeidsmetoder, er det forfriskende at en ni år gammel jente tar alle i skole ved å utvise god, gammeldags yrkesstolthet.

Disse spenningsfylte bøkene vil med høy sannsynlighet inspirere unge jenter og gutter til å bli journalister selv. Mitt ni år gamle jeg kunne hatt bruk for en påminnelse om at journalistikk kan være spennende selv om man ikke jobber med å felle presidenter til daglig. En aspirerende bladfyk i skoleavisen kan velge seg langt verre forbilder enn Lysiak.

hund

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.