Jula er til for alle

Jul er både en tradisjon, og et fenomen som bryter med hverdagens tralt i barnehage og skole. I Desember lykkes forfatteren Mahmona Khan med å skildre julen ut fra et troverdig barneperspektiv. Det at noe spennende skjer, er et viktig aspekt samtidig som fortellingen er sentrert rundt et av julens mest tradisjonelle symboler, nemlig juletreet. Forbrødring i form av hender som holder hverandre mens de går i ring rundt treet, lader Desember med fin symbolikk, og klinger sammen med bokens humanistiske budskap, nemlig at julen er til for alle.

Godt samspill mellom tekst og illustrasjon

Søstrene Alina og Zara er bokens hovedpersoner. De kommer i kontakt med fenomenet jul gjennom praktiske gjøremål, som å lage julepynt i barnehagen og å bake pepperkaker på skolen. Khan beskriver juletradisjoner som alle barn kjenner seg igjen i – også fordums barn som meg.

Billetts illustrasjoner spiller fint sammen med tekstens søkelys på julen som noe som bryter med hverdagen. Et av mange eksempler på dette er når grå betongblokker står i bakgrunnen, mens fargesterke elementer som mennesker med pakker i hendene, og biler med juletrær på taket, er plassert i forgrunnen. Et gjennomgående trekk ved illustrasjonene er at de legger vekt på å vise handlinger og gjøremål. Illustrasjonene får frem alt som «fortryller» den grå hverdagen.

Alina og Zara vil gjerne feire jul, men familien er muslimer med slekt i Pakistan, og har eid mubarak som sin tradisjonelle høytidsfest. Ved bruk av et enkelt, men effektivt virkemiddel som å holde tilbake viktig informasjon (hva stjal søstrene på kjøkkenet og hvorfor gikk de inn i skogen?) meisler boken ut et spennende og godt motivert plott rundt to handlekraftige søstre.

Nabogutten Daniel er en sentral biperson, og i boken veksler vi mellom å følge med på hva jentene foretar seg, og hva som skjer hjemme hos Daniel når en typisk norsk familie forbereder seg til jul. Hva skjer egentlig i de tusen hjem, ifølge Desember? Jo, mamma får støv på hjernen, og forvandler seg til en sytende, klagende kjeftesmelle. Mulig Khan gir et karikert bilde av norske mødre. Enhver mor får gå i seg selv, eventuelt lese boken for sine barn og høre om dette faktisk stemmer. Jeg har en mistanke om at boken ligger nokså tett på sannheten.

Inkluderende gang rundt juletreet

En konsekvens av at mamma fremstår så sur og autoritær, er at hun får likhetstrekk med faren, pater familias, hos Alina og Zari. Han er ikke til stede før helt på slutten, men teksten lar det skinne igjennom at far har siste ordet når det gjelder julefeiringen i familien.

Likheten mellom de voksne demper stereotypiske forestillinger om at en kultur er mer sivilisert enn en annen. Voksne i alle kulturer og innenfor samtlige religioner bør ta mer hensyn til barn, særlig i julen, for i denne boken er det de voksne som skaper konflikt.

Desember byr med andre ord ikke på noen tradisjonell julefortelling. Den gir et realistisk bilde av hva det innebærer for barn å ikke skulle feire jul når hverdagen skrus mot en bestemt høytid. Boken demper religiøs symbolikk som jesubarn og julekrybbe, til fordel for et mer nøytralt og samlende symbol som juletre og juletregang. Å gå hånd i hånd i sirkel rundt et juletre er en klok måte å konkretisere begrepet samhold på.

Julen nærmer seg med stormskritt. Det betyr at slekt skal samles, noe som ikke alltid går harmonisk for seg, spesielt ikke hvis religion, politikk og kultur blir tema rundt middagsbordet eller kaffen. Desember bidrar med et kjærkomment humanistisk perspektiv på tingenes tilstand, nemlig at barn må få lov til å være barn, og inkluderes i fester og høytider.

Fortellingen har en optimistisk slutt som skaper god stemning, noe som gjør at i hvert fall denne bokanmelderen ser mer håpefullt på fremtiden.