Juletrim for en litteraturkritiker

28. november deles Brageprisen ut igjen. Med den sikrer Forleggerforeningen seg innflytelse over julesalget. Noen annen grunn er det vanskelig å tenke seg til å kåre årets beste bøker før alle faktisk er kommet ut. Straks nominasjonene var kjent, strømmet Facebook over av gratulasjoner til glade finalister. Visst er det fristende å slutte seg til gratulantene. Men når en pris har såpass stor innflytelse på markedet, er et kritisk blikk viktigere. Betrakt det som en litteraturkritikers juletrim. Det er i år påfallende lett å lete fram innvendinger mot de nominerte ungdomsbøkene.

Åpen klasse er i år viet ungdomslitteratur. Gyldendal er representert ved to ungdomsbøker. Ellers er de nominerte som vanlig skjønnsomt fordelt på nynorsk og bokmål, på kvinnelige som mannlige forfattere og på hovedpersoner av begge kjønn.

Ville Hunger blitt nominert hvis den ikke var skrevet av selveste Harald Rosenløw Eeg? Eller stiller jeg med for høye forventninger til en forfatter jeg vet kan bedre? Det handler om Marius som flytter tilbake til faren og til et liv vi gradvis får avdekt hvorfor han sliter sånn med å forholde seg til. Cathrine Krøger i Dagbladet er den som formulerer innvendingene mot denne boka tydeligst: «Saken er at det hele blir både for overtydelig og vagt. Det mystiske blir kryptisk, det dype blir megetsigende, og de mange antydningene og løse trådene forblir antydninger og løse tråder. Som livet selv, vil kanskje Eeg si. Men ikke nødvendigvis som i litteraturen, vil jeg da driste meg til å svare.» (Dagbladet 5.11.2012)

Det underligste med Sangen om en brukket nese er at Gyldendal har utstyrt den med en forside som appellerer til barn i barneskolen, mens de samtidig melder den på som ungdomsbok til Brageprisen. Det kan neppe Arne Svingen noe for. Hans bok er den eneste av de fire det er behagelig å lese. Det synes mange ungdommer er et av de viktigste kvalitetskriteriene ved en bok, men i denne sammenhengen er det underordnet. For å bli nominert til Brageprisen er det vel så viktig at den varer etter at siste side er slutt. Ikke dermed sagt at Svingens bok er uegna til å skape ettertanke bare fordi den gir godfølelse under selve lesinga.

Mens Rosenløw Eeg har skrevet kryptisk om en gutt som lider av ulykkelig forelskelse og et mystisk traume, skriver Svingen både morsomt og medrivende om en gutt som lider under vanskelige hjemmeforhold. Bart (13) blir dessuten plaga på skolen og våger bare å synge i ensomhet. Hadde hovedpersonen vært jente, ville ikke dette vært spesielt originalt. Men i vår kultur er det fortsatt underskudd på gutter med et åpent forhold til følelsene sine, gutter som innrømmer sin angst og sin tilkortkommenhet – eller sin pasjon for opera. Å skape større rom for sårbare gutter, ser ut til å være et evigvarende litterært prosjekt. Jenter i slike følelsesladde roller skiller seg mindre ut. I de to nominerte bøkene med jentehovedpersoner er lidelsene mer ekstreme og i større grad påført utenfra: Den ene blir seksuelt utnyttet, den andre brent på bål.

At utgivelsen av Lille ekorn falt parallelt med rettssaken mot den overgrepstiltalte ordføreren i Vågå, gjør boka dobbelt aktuell. Det er modig gjort av Linn T. Sunne å skrive om en 14-årig håndballspiller som forelsker seg i sin godt voksne og godt gifte trener, en trener som etter hvert setter færre og færre grenser for hennes tilnærmelser. Først når han avviser henne totalt, blir de avslørt av hennes fortvilelse. Juryen roser boka for å være «en stramt komponert og presist skrevet fortelling». Både påfølgende politiavhør og rettssak blir kjapt ekspedert med noen få setninger. Hvilke erfaringer skal unge lesere bruke til å fylle slike tomrom? «Boken kunne ha vært bra om den var mye lenger» skriver en elev fra Lundenes skole i anmelderbanken til Uprisen. Det er påfallende hvordan de fleste tenåringsleserne her melder om at temaet er viktig, men at den knappe skrivemåten gir en fortelling det ikke er så lett å finne seg til rette i.

Nominasjonen av Inn i elden er en påminnelse om at noen sjangere har høyere stats enn andre. Det er viktigere å skrive historisk enn humoristisk, mer betydningsfullt å skrive realistisk enn fantasy. Visst er det fint med en forfatter som både har viljen og den historiske ekspertisen til å skrive troverdig om hekseprosessene i Finnmark. Men boka har to parallelle forløp. Danske Dorothe giftes bort til den nye futen i Finnmark, en mann som har som mål å bekjempe djevelen. Elen er datter til en av Finnmarks «kloke koner». Veiene deres krysser når Elen hjelper den gravide Dorothe og etterpå blir beskyldt for å ha brukt trolldom. Mens kapitlene som følger Elen tidvis har både intensitet og nerve, er det langt mindre engasjerende å følge Dorothe. En «rystende bok», skriver Heidi Sævareid i sin anmeldelse her på Barnebokkritikk, men også: «skikkelsene kunne gjerne ha blitt portrettert med mer temperatur og dynamikk.» Bør ikke det være en ganske vektig innvending mot en bok skrevet for ungdom?

Det er ikke nødvendigvis slik at juryen har valgt feil bøker. Bokåret 2012 er prega av mange svært gode ideer uten at gjennomføringa er like imponerende. Det kan finnes mange forklaringer på det. Makter ikke forfatterne mer? Slipper forfattere og forlag bøkene for tidlig? Er det så lite marked for såpass ubehagelige leseopplevelser at det viktigste er å få dem gjennom minimumskravene til innkjøpsordningen? I så fall får vi erkjenne at å gi ut enda bedre bøker rett og slett ikke lønner seg – med mindre man vinner Brageprisen.

I år må gjerne skolebibliotekarene kjøpe inn mest oversatt litteratur.

Les kommentaren fra Bjarte Bakken i nominasjonsjuryen: Bedre enn Fjeldberg hevder