Juli

NÅR DU ENGANG KOMMER NESTE SOMMER

Man skulle nesten ikke tro at det gikk an å fortelle historien om ”den sommeren alt ble annerledes” flere ganger nå, men med Juli viser Tania Kjeldset at det gjør det.

Anmeldt av Mette Moe

Ofte får ungdomsromanen et troverdighetsproblem når den vil for mange ting på en gang. Det kan fort bli ufrivillig komisk når forelskelse, håpløse foreldre, rusmisbruk og tenke sjæl – problematikk kjemper om plassen med tragiske ulykker og det hele skal avvikles i løpet av noen korte sommeruker. Men Tania Kjeldset klarer det kunststykket å fortelle en historie der alle disse temaene jobber sammen, uten å tråkke hverandre på tærne.

Elin

Til Schrøderøya kommer 15 – åringen Elin for å feriere hos bestemor slik hun har gjort hvert år siden hun var liten. Her møter hun igjen de gamle sommervennene fra barndommen, men noe har forandret seg og blitt vanskelig mellom dem siden sist. Særlig i forholdet til den pene og populære Sara oppstår det gnisninger, for Elin vil ikke finne seg i hva som helst lenger.

Kato

Parallelt introduseres vi for 16 år gamle Kato som har leid seg inn hos en av de fastboende sammen med en alkoholisert kunstnermor. Kato bruker mye krefter på å skjule morens stadig mer utagerende drikking, og må hele tiden være den ansvarlige voksne som rydder i mor Hennys rotete liv. Men innimellom har Kato tid til å kikke over hagegjerdet på Elin som kikker tilbake, og Sara kikker på Mikkel, som muligens også kikker på Elin, og dermed er det duket for intriger og sterke fjortis – følelser.

Sara

Og romanens store intrigemaker er utvilsomt Sara. Hun som har de kuleste klærne. Hun som er brun allerede før ferien har begynt, som er mest populær blant gutta, og som fyrer av ubehagelige kommentarer gjennom munnviken. Før eller senere utsettes vel de fleste for en Sara, og forfatteren har skapt en usympatisk lokal diva som koketterer og manipulerer på troverdig vis. Gjennom små detaljer og replikker skildres det jentespillet som handler om å skape usikkerhet hos andre for å fremme sin egen posisjon.

Ikke barn ikke voksen

Dermed er romanens ene hovedkonflikt tydelig risset opp. Det handler om å ha integritet og å ta avstand fra handlinger man selv ikke vil stå for. Men også om hvordan vennskap plutselig bare er over fordi overgangen fra fjorten til femten er så stor at man risikerer å komme til sommerøya som en helt annen enn året før. Kjeldset har et våkent øye for små episoder som bærere av disse store forandringene. Elin er den som ser bakover på barndommen og forsøker seg på en husker – du – seanse, mens Sara som den mest aggressivt pubertale har «kuttet tråden som går bakover i tid» og avskriver ethvert forsøk på mimring. Dette er godt sett.

Voksne barn

Men der Elin kun har en infam venninne å stri med, har Kato større utfordringer på hjemmebane. Synsvinkelen veksler mellom de to tenåringene slik at leseren hele tiden følger to historier som krysser hverandre. Gjennom Katos briller presenteres vi for livet til den pliktoppfyllende sønnen av en alkoholiker. Katos vekslende følelser for moren som han både tar ansvar for og avstand fra, er balansert fortalt. Den kravstore livsløgner – moren fremstilles ved hjelp av rødvinsflekkete naturalisme, og et viktig anliggende i romanen er å peke på at alt blir feil når rollene mor – sønn snus på hodet.

Idealtenåringer

Her benyttes altså et uttall velkjente elementer fra ungdomslitteraturen. Gutten som har det vanskelig hjemme møter en søt jente som må markere grenser overfor en dårlig venninne. Typisk er det også at de to hovedpersonene er så helt utenom det vanlige ålreite og lite preget av tenåringsmutthet eller kulhetstrang. Elin fremstilles som kontrasten til den jålete Sara. Hun er usminket og sympatisk naturell med usedvanlig mye ryggrad til femtenåring å være. Kato bikker nesten over til tider. Han er bare så utrolig grei, der han tegner småfuglene i hagen, passer omsorgsfullt på den psykisk utviklingshemmete Georg, og ror fornøyd rundt i en gammel trepram. Hvis de fleste voksne hadde halvparten så mange gode sider som disse ungdommene, ville verden vært et bedre sted.

Optimisme

Mye nyere litteratur for ungdom tenderer mot dystopiske undergangskildringer, og lar det meste gå ad undas til slutt. Juli følger imidlertid den uskrevne regelen om å formidle en følelse av optimisme. Her fins hjelp å få for Kato, Elin opplever at det nytter å sette foten ned, og etter en passelig dose misforståelser og såre følelser, kan sommerforelskelsen endelig få blomstre. Og det beste kjennetegnet på at en kjærlighetshistorie fungerer som den skal, er vel at man som leser bryr seg om hvorvidt hovedpersonene får hverandre eller ikke. Og det gjør jeg.

Helstøpt sommersted

Og det gjør tydeligvis primærmålgruppen også. Juli ble velfortjent nominert til ungdommens egen Upris. Forfatterens fiktive øysamfunn virker så riktig skrudd sammen på en måte, mye takket være bipersoner av alle slag som utdyper og beriker denne enkle og gjenkjennelige historien. Når du leser Juli skulle du ønske du var 15 år igjen, samtidig som du er dypt takknemlig over å ikke være 15 år lenger.