kabang!

HVORFOR LÆRERE ER SPRØERE ENN DU TRODDE

kabang! er en vellykket og morsom sci-fi-fortelling. Du får svar på hva lærere snakker om på lærerværelset, og hvorfor utenomjordisk høyteknologi ikke kan måle seg med en god gammeldags omgang juling.

Sci-fi-sjangeren
Science fiction er en sjanger med mange muligheter. Her er et utvalg mulige temaer: Samfunns- eller sivilisasjonskritiske emner illustrert gjennom framtidsdystopier (eks.: flere av Kurt Vonneguts bøker), fortellinger som stiller filosofiske eller eksistensielle spørsmål (eks.: Douglas Adams´ Haikerns guide til galaksen), eller ren actionfortelling fra en fremmed planet (eks.: Star Wars eller Lyn Gordon). Sjangeren åpner tilsynelatende naturlig for humor, ironi og harselas, godt representert ved både Vonnegut og Adams.

Eksemplene er ikke tilfeldig valgt. kabang! er en helsprø sci-fi-komedie som rommer de vanlige ingrediensene man forventer å finne i en kul ungdomsbok: Teite lærere, vanskelige søsken (som viser seg å være ok likevel), skumle agenter (fra det ytre rom), biljakt (riktignok på motorsykkel) og vennskap. Det er egentlig bare en skikkelig kjærlighetshistorie som mangler. Til gjengjeld finner man spor av både eksistensiell undring og bekymring for framtiden til vår sivilisasjon.

De grunnleggende spørsmål
kabang! åpner for flere interessante spørsmål. Det mest grunnleggende er kanskje: Hva driver egentlig lærerne med på lærerværelset (når elevene ikke hører …)? Sannheten viser seg å være mer urovekkende enn man skulle tro. De kommuniserer på et mystisk språk, og viser seg å tilhøre en utomjordisk rase individer – med hale. Hovedpersonen Jim og hans gode venn Charlie roter seg raskt inn i en heseblesende serie hendelser som leder dem ubønnhørlig ca. 70 tusen lysår vekk. Vel fremme på planeten Plonk finner de en sivilisasjon delvis befolket av jordiske sci-fi-entusiaster.

Det viser seg at plantens urbefolkning ikke kan reprodusere seg, og da bestemmer de seg for å ”gjenbefolke planeten”, som Sverre Knudsen har valgt å oversette det som. Det konstrueres altså et samfunn bestående av mennesker med like interesser. Tanken er både interessant, langt fra urealistisk, og en smule foruroligende. Alt i dag, i vår virkelige verden, ser vi tendensen til at folk med lik hobby klumper seg sammen. Hele samfunn bestående av for eksempel ornitologer eller naturister virker som en skremmende framtidsvisjon.

Teknologikritikk
Tilhengere av monstermaster på Vestlandet, får også sitt: Da Jim vender tilbake til jorden, finner han glede i de jordiske ting: ”Kjøletårn. Varevogner. Betongbruer. Jeg så på høyspenningsmaster og følte en varm glød i hjertet” (s. 187). Hvor vakker er ikke jorda og vår, gjenkjennelige sivilisasjon! Men gjemt mellom alle ablegøyene, formidler kabang! også treffende teknologikritikk.

Sivilisasjonen på Plonk beskrives som superintelligente. De kan sende folk gjennom rommet raskere enn lysets hastighet, de kan få mat til å materialisere seg med tankens kraft etc., etc., men til syvende og sist blir de overmannet av en jente med stokk. Akkurat den løsningen er ganske vittig, og ikke så lite ironisk. ”Bottom line” i vårt høyteknologiske samfunn er uansett naturkreftene. En mac har ikke sjangs mot et karatespark. Eller slik som det framstilles i boka: Et romvesen kan uskadeliggjøres med hårspray. Og en Weffstråle kan tilintetgjøres med bensin.

En bok i utvikling
Ifølge forordet har boken hatt en interessant evolusjon. Den ble først utgitt i 1992 under tittelen Gridzbi Spudvetch og solgte minimalt. Noen fans fikk den likevel der ute. Og etter flere oppfordringer ble den skrevet om og utgitt på nytt. Boken er med andre ord godt bearbeidet, noe man merker lett, selv om man ikke har lest første utgave. Fortellingen flyter lett av gårde, og klassiske cliffhangere driver handlingen videre fra kapittel til kapittel. Hvem får ikke lyst til å lese videre når en side avsluttes slik:

Vi syntes vi var helt geniale.
Det var først lørdag morgen at vi skjønte hvor fullstendig feil vi tok. (s. 70)

Først og fremst er kabang! drivende godt fortalt, morsom, spennende og sprø. Leseren trenger ikke bry hjernen sin med noe mer enn å la seg underholde. Den språklige tonen er tydeligvis bevart i oversettelsen. Oversetter Sverre Knudsen har, slik denne anmelder vurderer det, gjort en god jobb. Han har stort sett valgt å beholde enkelte britiske språkmarkører, og ikke falt for fristelsen å fornorske navn på steder, produkter og personer. Samtidig er ord og uttrykk stort sett på norsk. De klinger godt i øret, og gjør ungdommenes samtaler troverdige. At et romvesen kaller et armbånd for ”tait”, er absolutt sjarmerende. Men hvorfor heter ankomstavdelingen på planeten Plonk akkurat dét, når alle andre navn der opp er på plonksk?