Kake kake!

Hjemme-alene-fest på månen

Jill Moursund har tidligere illustrert barnebøker av blant annet Jan Kjærstad og Helene Uri. I tillegg står hun som medforfatter av feministhåndboka Halve himmelen er vår. Kake kake! er derfor den første utgivelsen der Moursund har produsert både tekst og bilde. Foreløpig er hun mest overbevisende på bilde.

”Det er kakefest på Månen. Kom fort!” Det står det i invitasjonen som Emma mottar midt på natten gjennom et hull i taket. Plutselig kan hun fly og lander på månen, der de andre gjestene, alle av monsteravstamning, allerede er i full gang med å kaste i seg enorme mengder kake. Ingen vil dele med Emma, og det er en riktig utrivelig fest. Når de glupske gjestene har langet i seg hele den rikholdige kakebuffeten, er de fremdeles på jakt etter mer å spise. Rombakergutten Elmer, som er festens vertskap, må søke tilflukt sammen med Emma, for det kan nesten virke som om gjestene har tenkt å spise dem også i mangel av noe bedre. Heldigvis har Emma en snedig plan på lur.

Moursunds illustrasjoner er styggpene pastellfargete collager som er bearbeidet på data. Her kombineres delikat koloritt med tegneseriens formspråk. Hovedpersonens enorme stirrende glugger gir assosiasjoner til en nattkjolekledd Betty Boop, mens makkeren Elmer er blågrønn med karakteristiske spisse månemann – ører. Overalt myldrer det av fantasivesener, drager, dinosaurer, piggete, pansrete, slimete, stripete vesener med horn og huggtenner. Så veldig skumle er disse monstrene ikke. De er egentlig ganske lekre til tross for uoppdragen oppførsel. Og den regnbuefargete kakebonanzaen kan få det til å rykke i godtelysten til noen og enhver.

Tekstens overganger mellom drøm og virkelighet er glidende. Fortellingen begynner og slutter i sengen på barneværelset, mens dramatikken på månen fremstår som en underlig drømmeaktig sekvens, som glir over i marerittet idet monstrene brøyter seg gjennom tak og vegger med et umettelig behov for kake. I drømmer er hendelser ofte løsrevne og blottet for kontekst og logikk. Drøm som tekst bør likevel ha en viss stringens og struktur, for å bli en god fortelling. Historien om Emma som flyr til månen og bli konfrontert med slemme monstre og en ensom romgutt, som har bakt enorme kaker og laget magiske flyvekakeinvitasjoner for å få venner, henger ikke helt på greip. Det smaker litt for mye av barns assosiative fortellerstil, der innfallene renner inn uten filter og følger etter hverandre som en fantasirik, men litt usaklig rekke hendelser.

Radarparet Emma og Elmer baker til slutt en diger kake og gjemmer seg inne i den forkledd som et troll. Dermed skremmer de monstergribbene på flukt med følgende moralpreken: ”Dere har vært grådige og slemme! (…) Dra hjem med en gang, utakknemlige krek! Ellers kommer jeg og SPISER DERE OPP! Trygt på plass i sengen sin kan Emma fortelle moren hele historien. Elmer får på sin side flytte inn i lekehuset til Emma, for monstrene har jo ramponert hjemmet hans fullstendig. Med den enkle moralen om at ”Venner hjelper hverandre. Og venner leker sammen”, inkorporeres både vennskap, hjelpsomhet og folkeskikk som sentrale temaer i en utgivelse som ytre sett vasser til knes i rosa glasur.

Denne anmelderen er altså ikke helt overbevist om kvaliteten på Moursunds prosjekt. Men rett skal være rett, – Anmelderens avkom kan ikke få nok Kake kake!, og fortellingen har blitt fortært med stor appetitt på hjemmebane. Hver dag. Tre ganger daglig. I hele sommer!