Mitt barnebokminne - av forfatter Anne Osvaldsdatter Bjørkli
Eventyr fra Afrika
E. Balintuma Kalibala

Utgitt av Mary Gould Davis
Norsk utgave ved Zinken Hopp
Illustrasjoner av Reidar Johan Berle
J.W. Eides forlag, 1948

Kalibala, E. Balintuma: Eventyr fra Afrika

UNDER SAMME MÅNE

barnebokminne av forfatter Anne Osvaldsdatter Bjørkli

Jeg vokste opp i ei lita bygd i Nord-Norge. Ei bygd ”ved vegs ende”, bokstavelig talt. Jeg gikk mine syv år på den lille, todelte Sandøyra skole. Var i det siste avgangskullet derfra. Skolen ble lagt ned samme året som jeg var ferdig med syvende klasse.

De syv årene på Sandøyra skole var ei lykkelig tid. Ikke minst på grunn av det store, brune bokskapet med dobbeldør. Det var vårt ”skolebibliotek”. Ei skattekiste som jeg kunne forsyne meg uhemmet av.

Jeg så aldri på heimbygda mi som ”verdens ende”, mer som ”verdens navle”. For meg sluttet ikke veien der, det var der alle veiene begynte! Verden lå langt der ute et sted, og skattene i bokskapet ga meg forsmak på alt, tok meg ut i en spennende verden. Jeg og kameratene mine omsatte gjerne det vi leste til egen hverdag, brukte det i fantasi og lek, i vår spennende verden. Eventyrene levde videre i oss, vi var sjøl Aladdin med den vidunderlige lampa, eller Ali Baba som fant skatten i røverhula, mens de førti røverne lurte i buskene. Sjølve lesinga ble vårt sesam sesam.

Ei av de bøkene jeg leste om og om igjen, var Eventyr fra Afrika. Den var fremmedartet, nesten magisk. Jeg var fascinert av alt, tegningene, de underlige navnene, Wakaima, Wanjovu, Wango og Wambesi. Jeg tror det var musikaliteten i språk og navn som tiltalte meg sterkest. Ett av eventyrene handlet om en slange som i lang tid hadde terrorisert en hel landsby, men til slutt lot den seg fange i ei krukke, fordi den ble lokket inn med løftet om å få se vakre steiner i krukkas bunn. Eventyret het ”Sesota, den store slangen fra Kalungu”. Det var navn med klang i! Da landsbyen Kalungu nesten var utryddet av Sesota, ville den modige Sewali prøve å utrydde slangen, og få landsbyen Kalungu tilbake til folket. Mens han og en tjener gikk i flere dager mot slangens hule, sang de:

      ”Sesota fra Kalungu.

 

      Sesota fra Kalungu.

 

      Du drepte min far.

 

      Du drepte min mor.

 

      Du drepte min søster.

 

      Du drepte min bror.

 

    Nå dreper vi deg.”

Framme ved slangens hule tok de lokket av krukka og sang verset om igjen. Slangen Sesota hørte dem. Den løftet på det store hodet sitt og sang:

      ”Her er jeg, Sesota.

 

      Her er jeg, den store slangen.

 

    Her er jeg, Sesota som dreper.”

Men Sesota lot seg altså overliste, og krøp opp i krukka for å finne en skatt. Mange flere av de andre eventyrene handlet også om svik og list, om hvordan både venner og fiender narret hverandre grovt, for å høste egne fordeler. Men jeg tror det var selve det fremmedartede, mer enn den egentlige handlinga, som fascinerte meg. Og i forordet sto det at negerbarna, (helt vanlig betegnelse den gangen) ikke hadde bøker, men kunne minst femti eventyr hver på rams. De satt rundt bålet om kveldene og fortalte hverandre disse eventyrene. Over hodene på negerbarna i Afrika skinte akkurat den samme månen som vi kunne se her i Norge. Det var rart å tenke på.

Jeg leste alt jeg kom over i oppveksten. Alt fra Bobseybarna og Nancy Drew til Marie Hamsun og Jules Verne. Og lot meg villig vekk beta. Mange spennende og fantastiske historier levde jeg meg inn i. Men Eventyr fra Afrika må ha gjort et helt spesielt inntrykk på meg. Da jeg ble voksen og fikk egne barn, ville jeg gjerne dele bokas opplevelser med dem. Mitt lokale bibliotek skaffet ett eksemplar til veie, visstnok fra Gudbrandsdalen. Men den måtte jo leveres tilbake etter ei tid. Og jeg var like langt. Men så kom internett, og muligheten for å søke i antikvariater. Der fikk jeg napp, og skaffet meg min barndoms perle til odel og eie. Uten at jeg tror den ga noen av mine barn den samme opplevelsen som jeg hadde. Kanskje var det noe i tida? Kanskje var det fraværet av andre kilder til inntrykk som ga den så stor plass i meg? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg var et litteraturelskende barn i ei lita bygd under en stor og gul måne.



Kommentarer