Kall meg onkel Alf
Boktittel: Kall meg onkel Alf
Forfatter: Fam Ekman
Illustratør: Fam Ekman
Forlag: Cappelen
Årstall: 2007
Antall sider: 34
En onkel er onkel er en onkel[1] Det er allment kjent at en duft, en
En onkel er onkel er en onkel[1]
Det er allment kjent at en duft, en lyd eller en strofe av en melodi kan sette i gang hele ras av fortellinger, av bilder, stemninger og fornemmelser. Minner man ikke engang ante man hadde, velter fram. Den samme følelsesmessige reaksjonen kan også fremkalles av en ganske enkel syntaks.
«Kall meg onkel Alf» er en slik syntaks. Kall meg onkel Alf. Så enkelt er det. Nei, så enkelt er det da ikke. Det var i alle fall aldri så enkelt den gangen.
Og her ber jeg leseren, den voksne leseren og den ikke fullt så voksne leser, men som allikevel har sansen for tilbakeblikk og tidfesting, se tilbake på 50- og 60- tallet, tema er allikevel tidløst.
Onkel, er da greit nok. Ja, når det var onkel som i onkel Rolf, eller onkel Reidar, eller til og med onkel Øystein. Det var julaften og påsketurer, familieselskaper og turer i snekka på fjorden. Flyndre og hvitting, å tisse i en blikkboks. Ille for et sjenert barn. Men det er ikke ille. Det er først når det kommer en slentrende, innsmigrende en av typen ”kall meg onkel Alf,” at den utrygge fornemmelsen kryper på deg.
Da virvles jeg tilbake i historien, i min egen lille historie som med ett kjennes endeløs i tid, på størrelse med lysår, galakser, og stjernetåker. Tilbake til jeg så verden begynne, og det i en vanndråpe.
Den kunne falt og truffet Galápagosøyene, men da hadde det blitt en annen historie. Den trakk seg sammen med milliarder andre dråper til en sky, en tåke som drev mot nord, til Norge, til Oslo, og der mellom åsene trakk de seg sammen til en regnsky over Majorstuen og falt sammen med milliarder andre dråper ned over en gård i et kvartal pønsket ut av en nybarokk arkitekt med vyer om sosial boligbygging.[2] På en stentrapp i et stort grønt gårdsrom med popler som skulle gi sunne oppvekstvilkår til norske familier som en integrert målsetting i det estetiske og praktiske, tenkt ut i mellomkrigstiden. Der traff regnbygens første store, varme dråper. De møtte lunken asfalt og betong, og duften som oppsto ble av det varme støvete slaget et bybarn forbinder med sensommer, slik barn på landet kjenner angen av kløver og nyperoser og på den måten ubevisst fornemmer årstiden.
Jeg bøyet hodet bakover, strakk tungen så langt ut jeg kunne og smakte på regnet. Som i utøvelsen av en barnlig yoga der hensikten ikke er indre ro, men saklig testing.
Akkurat da var det min mor åpnet vinduet, stakk hodet ut og ropte meg inn til pannekaker med nykokt blåbærsyltetøy. Dråpen besto testen. Den varslet sommerens slutt.
- Alt begynte bra den høsten
- Mor kjøpte drager til oss, og vi løp i alle retninger til det mørknet.
- Nå går vi hjem og spiser
- eggedosis! ropte mor da.[3]
Det forteller Fam Ekman, billedkunstner og forfatter, født i Sverige i 1946, men oppvokst i Norge. Jeg er født i Norge i 1957 og er oppvokst her, og den billedlagte fortellingen får meg til å tenke at barndom i Norge på 50-tallet og 60-tallet fortoner seg ganske likt, bortsett fra at tilgangen på eggedosis antakelig var større på 60-tallet.
Det kjennes likt. Smaken av eggedosis. Den numne følelsen i håndflaten etter å ha traktert en nymotens hjulvisp. For alt jeg vet så smaker eggedosis på samme måte for barn i dag, hvis de spiser eggedosis da. Følelsen i hånden etter å ha vispet og vispet, den har de ikke, men noen følelser, som den en enkel tekst, en enkel syntaks fremkaller, den er tidløs. Den trekker deg tilbake til stentrappen og en varm sensommerdag på tidlig 60-tall.
Fam Ekman har laget en liten bildebok på 34 sider. Hun har skrevet teksten, den er kort, og laget noen enkle bilder som illustrerer den. Bildene er fotocollager. Hun har formet figurer i noe som ser ut som en blanding av gips og engelsk konfekt eller hard marengs. De har hun så malt og avfotografert i ulike positurer, sammen med fotografier av andre hverdagslige ting, satt opp mot forskjellige typer bakgrunn.
Bakgrunnene er stofflige, bokstavlig talt. Det er ulike stoffer, tøy, som er sydd, brodert eller vevet. Andre er satt sammen av glasslignende mosaikkbiter i ulike farger og mønstre. Illustrasjonene minner mest om stillbilder fra en animasjonsfilm.
Fam Ekman er en kunstner med en særegen stilling i det norske billedboklandskapet. Hun leses av voksne for voksne, og for barn. Noen av bøkene hennes har oppnådd samlerstatus, de er utsolgt fra forlaget og er meget vanskelige å få tak i.
Best er hun, synes jeg, når hun selv står for både tekst og bilde, som i boken med den assosierende tittelen Kall meg onkel Alf. En bok som handler om å hegne om det man har kjær, og om frykten for den ukjente. Om et barns reaksjon på at mor eller far får en ny kjæreste som bryter tosomheten.
Barn som vokser opp med en forelder knyttes tett til den ene. Det er kjent, og det ikke noe nytt. Men på 50 og 60-tallet var det nesten ingen som skilte seg. Hvis du bodde alene med moren din, så var faren din død, eller en drittsekk som ingen snakket om. I gården der jeg bodde var det kun to skilte, og det var en stor gård.
I dag er det selvsagt annerledes. 50 prosent av alle inngåtte ekteskap ender i skilsmisse forteller statistikken. Men mange barn har kun den ene trygge, selv om delt omsorg og heim er vanlig nå.
Barn er sterke, de greier seg, men en trygg havn det trenger de, og den hegner de om og når og hvis en tredje person, en utenforstående, vil inn i deres favn. Da føler det seg truet – barnet.
- Så alt hadde begynt bra den høsten
- til en ukjent mann dukket opp hos oss.
- Kall meg Onkel Alf, sa han.
- Men jeg hadde aldri hatt noen onkel før.[4]
Beileren sitter på kne i broderte lakrislignende ruter, med flat hatt og blomster i hånden foran en stripete donna henslengt på en chaiselonge av sukkertøy.
Du har knapt vendt neste blad i boken før han har fanget henne inn i sine dekonstruerte armer, og hun slynger seg rundt ham som en litt klissen lakrislisse av den røde sorten.
I det neste oppslaget beveger hun og kloden seg rundt ham i et mørklagt univers der han er det opplyste dreiepunktet.
Livets scene. Du fornemmer den som en vond følelse. En sint klump. For du er et barn og kan ennå ikke ordene:
- Life’s but a walking shadow, a poor player
- That struts and frets his hour upon the stage
- And then is heard no more. It is a tale
- Told by an idiot, full of sound and fury
- Signifying nothing.[5]
Men barnet forstår teksten og bildet av teaterscenen der aktørene er hentet fra en kjent verden av lakris og kjolestoff.
Jeg sluttet i skoleteatret
også, og laget scener
hjemme isteden…[6]
Det store i det lille, det lille i det store. Å kunne plukke fra den store litteraturen og formidle den til barn, og i tillegg gi den voksne leseren en assosiasjonsrik litterær opplevelse som kjennes i mage og ryggrad, med enkel syntaks. Å leke seg med modernismens bildeelementer, sydd på polstret stoff med fin tråd, til en sint hund og en afrikansk maskelignende pepperkakemor-sol, som Picasso kunne signert.
Da orker ikke barnet mer. Det forlater heimen, den trygge havnen, der én er alene, to er sammen, og tre er en for mye.
…Jeg kom helt til Sinsen,
og måtte sove på stengrunn [7]
Du ser barnet for deg, på vandring gatelangs fra Grünerløkka langs med trikkesporene oppover Trondheimsveien til Sinsen. Storbyen skimtes i det fjerne. En slank sportsbil passerer en hund som lufter seg mot en stolpe. Den store boligblokken er framskrittet, den er ny og stor og hvit og lys, den er det optimistiske Norge på 50 og 60-tallet. Nå har den innslag av postmodernismens gridmønster, som slører ned den hvite fasaden og står som et vern mot skogen tvers over veien. I en kort tegneseriesekvens med pekere til cowboyfilm og togrøvere på Ringen kino vender barnet hjem til mor og Onkel Alf, på egne ben.
I tegn, assosiasjoner og ordlek med snert, forteller Fam Ekman meg dette, og mye mer som ikke står der, men som ligger mellom linjene i denne utbroderte fortellingen om frykt og forsoning. Der teksten tier, tråkler bildene videre, og omvendt. For slik er god tekst og slik er gode bilder, og sammen setter de ord og bilder på følelser som vi for lengst har glemt, eller kanskje ikke engang har hatt.
Hvordan det nå var, så fant han meg.
Vi satt på hver vår sten en stund.br>
Er du tyrefekter? sa jeg.
Nei, jeg er fra Valdres, sa Onkel Alf. [8]
Fotnoter
[1] Henspiller på en strofe i Gertrude Steins dikt Sacred Emily, skrevet i 1913, publisert i 1922, i Geography and Plays. Strofen lyder ‘Rose is a rose is a rose is a rose’: siden ofte brukt for å understreke at ting er det de er, noe er det det er, at det ikke refererer til noe annet slik språket utviklet seg etter romantikken.
[2] Jessenløkken, Nybarokk arktitektur oppført 1919-1922
[3] Fam Ekman Kall meg onkel Alf
[4] Fam Ekman Kall meg onkel Alf
[5] William Shakespeare: Macbeth, Act V, Scene v. Brukt i tittelen på William Faulkners roman: The Sound and the Fury.
[6] Fam Ekman Kall meg onkel Alf
[7] Rudolf Nilsen «På Stengrunn» 1925
[8] Fam Ekman Kall meg onkel Alf