Kameleoniske øvelser

I en tid der mye tyder på at den grafiske romanen har overtatt for tegneserieblader, der publikum oftere er voksne enn barn, kan aktører som Håkon Aasnes illustrere den omfattende reisen kunstuttrykket har utviklet seg gjennom de siste femti årene.

Født med blyanten i hånden

Håkon Aasnes begynte å lage tegneserier som femåring. Jubilanten er blitt publisert med sine tegneserier til aviser, blader, bøker og julehefter i over femti år innenfor alt fra krim og humor til ungdomsserier og opplysningsarbeid. På mange måter kan man kalle Aasnes for en av de første populærkulturelle frilanserne i Norge.

Oppslukt av Fantomets univers diktet han seg videre inn i den mystiske heltens verden som gjennom hele hans karriere har forblitt en viktig inspirasjon. De første ti årene han gjorde faste oppdrag for aviser holdt han tegningen som en kveldshobby, noe han drev med etter arbeidsdagen var over, for som han selv sier det i et intervju i boken, så kunne man ikke egentlig leve av å lage tegneserier. Fravær av økonomisk forutsigbarhet, både i kraft av stipender, prosjektstøtte og honorarer som tilsvarer arbeidsinnsatsen murrer i intervjuet med Aasnes. Han har arbeidet så bredt som det mulig lar seg gjøre. Han har, i likhet med sine kollegaer, gjennomgående vært dårlig honorert og har i perioder måttet være mer sin egen «salgskonsulent» enn den serieskaperen han egentlig er.

Tilpasningsdyktig

Han debuterte med Seidel og Tobram i 1972. Serien lånte mye fra hans egne erfaringer på landsbygda og som fabrikkarbeider. De fleste norske aviser trykket amerikanske serier, og hans fortelling om de to arbeidsskye karene fra landet var noe helt nytt. Norske perspektiv og fortellinger ble en trend han fortsatte med i tegneserier som blant annet Vi på Eiketun og Annika, begge publisert i Norsk Barneblad.

Han har i tillegg bidratt i lisensserier som Nr. 91 Stomperud, Smørbukk, Fantomet, Donald Duck og Olsenbanden. I alt 32 ulike tegneserier har han bidratt i, flere har han også laget manus og tekst for.

Aasnes er ikke eklektisk, han er tilpasningsdyktig. Han er ikke nødvendigvis utpreget original, men evner å omsette og utøve innenfor etablerte fiksjonsunivers. I dag etterlyser vi, som lesere, historier og opplevelser med en original stemme. Vi kjenner til de ulike stilene. De ulike strekene. De kjappe akvarellene i Mette Hellenes sin Kebbelife. De snirklete linjene hos Lise Myhres Nemi. De komiske strektegningene som skildrer hverdager hos småbarnsforeldre i Hanne Sigbjørnsens Tegnehanne. I denne jakten på nye fortellerstemmer, innser jeg, mens jeg leser utdrag fra Aasnes’ virke, at evnen til å dynamisk innta og videreutvikle etablerte univers er en spesiell kunst, det også. Tanken på at våre aktive serieskapere i dag skulle hatt et dusin univers til, ja det ville jo vært absurd å forestille seg.

Mer formidling i monitor

Boken inneholder en mer eller mindre kronologisk gjennomgang av de 24 viktigste seriene i Håkon Aasnes’ produksjon. Et større fortellerspenn skal vi lete lenge etter. Her møter vi femåringen Hanna som undrer seg over alt mellom himmel og jord. Vi møter de tre luringene i Olsenbanden, som ikke overraskende nok en gang går på trynet. Smørbukk som prøver å lage mat på primus, nerder på 1990-tallet som gjenbruker gavepapir i Miljødetektivene og Ole, Dole og Doffen som lurer onkelen sin trill rundt i Donald Duck. Krigsfortellinger fra Andre verdenskrig i Intermezzo og Retur Stalingrad. Ung dugnadsvilje som blir utnyttet i Annika av utspekulerte voksne. Språket er tilpasset hele spekteret av sjangre, enten det er barnefortellinger, krim, humor, historie eller ungdomsserier.

Hver serie introduseres av samarbeidspartnere. Artiklene har en tendens til å være repeterende når de hyller Aasnes for å være enormt produktiv, allsidig og god på å holde frister. Allerede i forordet defineres boken som en feiring, og derfor er kanskje ikke gjentakende fyndord nødvendigvis feil i denne sammenhengen. Likevel opplever jeg at utgiverne har latt en gyllen sjanse gå fra seg når de mest ramser opp hans bragder fremfor å gi dem en kontekst, eller å beskrive dem mer inngående. For selv om det ikke utbasuneres i boken, kan vi slå fast at han moderniserte og aktualiserte tegneserieformen, blant annet gjennom å skrive frem den første kvinnelige hovedkarakteren i en norsk tegneserie i Annika og ved å tilføre samfunnsrelevante temaer inn i ofte konserverende og fastlåste lisensierte serier, slik han gjorde med Smørbukk og 91. Stomperud. Kanskje flere av disse aspektene først vil dukke opp i en masteravhandling om Aasnes i løpet av de neste ti årene, slik redaktørene selv spår.

Ikke til forkleinelse for Aasnes’ imponerende produksjon, men man må likevel undre seg: Hva ville en forutsigbar inntekt kunne si for en så produktiv og dynamisk tegneserieskaper?