Kampen for tilværelsen

Bare vent er den fjerde boken om en gjeng Oslo-ungdommer som går på Nydalen videregående. De tre foregående bøkene, Dette er ikke oss (2019), Å fange luft (2021) og På én betingelse (2023), har forfatter Neda Alaei innhentet både priser og ros for, og det knytter seg dermed en viss forventning til den nye boken med tanke på både form og innhold. Dessverre innfrir den ikke helt, selv om Alaei nok en gang leverer en bok som har godt driv og flere spenningsfaktorer. Tidligere har forfatteren skapt ganske originale plot, men til tross for at hun også denne gangen skriver både lett og engasjerende om viktige temaer, oppleves Bare vent som litt for standardisert til at den virkelig treffer.

Under overflaten

Neda Aalaeis fire bøker kan leses som frittstående fortellinger, men det gir litt ekstra dybde hvis man har lest i alle fall én av de andre bøkene før man går løs på Bare vent. Fortellerstrukturen i bokserien kan minne om den i serien «SKAM» som herjet på både TV og nett for om lag ti år siden. Der traff vi den samme gjengen med ungdommer, men det var ulike karakterer som var hovedpersoner i de fire sesongene. Slik er det også i Neda Alaeis bøker. Mitra, som er hovedperson i Bare vent, er nærmest bare en statist eller bifigur i andre bøker, der hun først og fremst skildres utenfra gjennom blikket til andre hovedpersoner. Hun skildres da som veldig pen og populær, men samtidig ikke som noen bent frem hyggelig person. I Bare vent kommer vi bak fasaden til Mitra, og vi får et innblikk i hvordan hun egentlig har det, under overflaten.

Mitra er sytten år og går altså på Nydalen videregående skole. Hun venter utålmodig på å bli myndig og har klare ambisjoner for voksenlivet. Hun drømmer om å studere jus, men livet skal vise seg å kanskje komme i veien for drømmene. Foreldrene hennes skal skilles, hun og broren Aryan må flytte, og foreldrene krangler blant annet om hvor barna skal bo. Mens verden raser inni henne, prøver Mitra å beholde sin posisjon som dronning i klassen og gjengen, men også der møter hun utfordringer. For vil vennene hennes egentlig være sammen med henne lenger? Er hun god nok? Og Yousef, som er den eneste gutten hun virkelig vil være sammen med, har blitt sammen med en annen jente. Siden det er mye som er vanskelig på en gang, har Mitra utviklet en spiseforstyrrelse, men det vil hun ikke riktig innse. Det er med andre ord ikke så lite hun har å bale med.

Tradisjonell oppbygging

Bare vent er en roman der det skjer noe nesten hele tiden (mye av det mest actionfylte er utelatt i handlingsresymeet ovenfor), og Alaei vet å skape en spenningsfylt historie. Samtidig er det som om underholdningsfaktoren ved denne boken nesten blir sterkere enn de alvorlige temaene den tar opp. Temaene er i seg selv ikke nye, og Alaei kaster heller ikke nytt lys over dem. Den pene jenta som egentlig er ulykkelig, som preges av foreldrenes skilsmisse og som utvikler en spiseforstyrrelse fordi det er for mye å takle – jeg synes liksom jeg har hørt om alt dette før. Det er i alle fall ganske klassiske problemstillinger i et ungdomsliv. Dette kan selvsagt invitere til gjenkjennelse, men sammenlignet med de tidligere bøkene, oppleves den fjerde boken som mindre original. Oppbyggingen av fortellingen følger også en ganske tradisjonell mal, med trøbbel som leder opp mot et klimaks, før både stort og smått ordner seg til slutt, forsoning finner sted, og roen senker seg i både lesere og karakterer. Det er nesten litt kjedelig.

Swifties og selfies

Men det er en realisme over det hele som tidvis kan være fascinerende. Siden det er Generasjon Telefon vi følger her, er Snap, Insta, ghosting, chatting og selfies viktige deler av fortellingen. Og den hyppige bruken av telefonen til både det ene og det andre er fint skildret: «Jeg biter meg selv i leppa. Tar på selfiemode og studerer meg selv i mobilen. Beveger ansiktet mitt fra side til side. Eyelineren min har en perfekt vipp på enden av øyelokka. […] Jeg smiler til meg selv i mobilkameraet.» Det er virkelig så jeg ser for meg ikke bare Mitra, men også alle de ungjentene jeg de siste årene har observert på banen gjennom byen. Samtalene og intrigene mellom ungdommene vi leser om, minner også mye om de man overhører og ser mellom ungdommer ute i virkeligheten. Og med Taylor Swift-låter som referanser gjennom hele boken tror jeg Bare vent er en roman som kan treffe sin lesergenerasjon ganske godt, selv om boken som helhet ikke er Alaeis beste.