Kampen om Sampo

Reise til Kalevala-landet

Antakelig fins det noen som mener at det er helligbrøde å dissekere et stort nasjonalt identitetsskapende epos for å klippe det ned til en tekst på under hundre sider, der store deler av teksten dessuten er forvandlet fra bundne vers til prosa. Men de tar feil – iallfall når det gjelder det finske folkeeposet Kalevala.

Kalevala er et konstruert verk, sammensatt av innsamlede finske og karelske folkesanger. Sangene hadde eksistert i hundrevis av år da legen Elias Lönnrot reiste rundt og nedtegnet dem i begynnelsen av 1800-tallet. Noen av dem er muligvis like gamle som de islandske ættesagaene, opprinnelig, men har endret seg ettersom de gikk på folkemunne fra slektsledd til slektsledd. De er blitt utsatt for forkortelser, omdikting, omrokeringer og tilføyelser Det var Elias Lönnrot som fikk føyd folkesangene sammen til en (noenlunde) sammenhengende fortelling, Kalevala, og det gjorde han ved å velge ut visse sanger og deretter å binde dem sammen ved selv å dikte overganger fra én sang til en annen. Han utga eposet i flere omganger, men Kalevala slik det fremstår i dag, er fra 1849. I sin originale form er det et stort verk på nesten 23 tusen strofer.

Når Mikael Holmberg har gjendiktet historier fra Kalevala til en bok for barn, har han gjort det i lönnrotsk ånd: Han har valgt ut visse sanger fra eposet, gjendiktet noen av dem til moderne norsk og gjenfortalt resten i prosafom. Det er blitt til en underholdende fortelling om de gamle finske heltenes kamp om den magiske herlighetskvernen Sampo, og om deres streben etter kjærlighet. Selv om noen av dem er guder og kan trylle seg om til litt av hvert, må de lirke og lure eller slåss på liv og død for å få det – eller den – de gjerne vil ha. Kvinnene i fortellingen er (minst) like sterke og sta som mennene og lar seg ikke pille på nesen av noen, selv om han er aldri så mye en gud.

I Holmbergs fortelling er prosa og bundne vers knyttet fint sammen og glir lett av sted under lesningen. Det har imidlertid ikke skjedd uten at han har måttet kutte en tå hist og skjære en hæl pist. Versemålet i Kalevala er firefots trokéer, såkalt ”kalevalameter”. I Holmbergs versjon fins det en god del mer og mindre spenstige hurrahopp, som her:

Ilmarinen, størst av smeder,

høyeste av håndverkere, /…/

Ellers fins det en del slangpregede former (åker’n, hammer’n, kalevalaboer’n, vid’re) og en del ord som fikk undertegnede til å heve øyenbrynene (pokker, mekker, prosjektet – sammen med gammelmodige ord som mjød, beile, lut, galdrer). Men hvis man kan leve med dette – og det kan nok de fleste i målgruppen -, er Holmbergs versjon av Sampo-fortellingene innbydende og spennende og ansporer til videre lesning om livet i Kalevala. Kalevala-versenes typiske rytme, alliterasjon og gjentakelser er tatt godt nok vare på til at leseren senere i livet vil kunne gjenkjenne et ”ekte” Kalevala-vers fra et dikt av f. eks. Åsta Holt. Prosatekstene er skrevet på et klart og godt norsk, versene faller naturlig inn og er lette å lese, og forlaget har latt bare noen få (!) korrekturfeil snike seg inn.

I tillegg har Holmberg skrevet et inkluderende og særdeles informativt etterord som på ingen måte undervurderer sin leser. Og for den som vil lese mer, har boka en god liste over annen Kalevala-litteratur.

Kampen om Sampo er illustrert av Mikael Holmberg selv. De mange svarthvite illustrasjonene kan minne om Theodor Kittelsens eventyrtegninger. Men her fins også helsides fargeillustrasjoner, i voldsomme variasjoner av blått, rødt, gult og grønt, der personene ser umiskjennelig ”kalevalske” ut for den som har sett den finske, nasjonalromantiske kunstneren Akseli Gallen-Kallelas malerier med Kalevala-motiver. Illustrasjonene støtter godt opp om fortellingen og bidrar til å øke spenningen og magien.

Den som har lyst til å lese hele Kalevala (eller 90 % av originalteksten) på norsk, vil oppleve stor glede og forbløffelse ved å lese Anders Lange Fliflets vidunderlige gjendiktning til folkevisenes telemarksdialekt: Der fins det så mange vanskelige og ukjente ord at man skjønner at de som påstår at norsk er et fattig språk, tar feil. Det er helt i originalens ånd: Selv om finske skolebarn må lese noe Kalevala, og naturligvis kjenner eposets fortellinger, er det bare språkforskere og entusiaster av en særlig slags som er i stand til å lese hele verket på originalspråket.