Kampen om tiden

Foreldrene mine tok seg alltid tid til å lese for meg om kveldene da jeg var liten, selv etter at jeg lærte å lese på egenhånd. Aller best likte jeg de bøkene pappa mente at alle hadde godt av å lese, sånn som Momo – eller kampen om tiden av Michael Ende. «Dette er en bok å bli klok av,» sa pappa. «Voksne har også mye å lære av denne.»

Jeg husket ikke særlig mye av handlingen, men jeg husker at den ble lest for meg; hvordan pappas stemme lød i skumringen, hvordan resten av huset liksom stilnet og lyttet med, mens jeg ble tatt med inn i en mystisk og magisk verden.

Jeg følte imidlertid ikke at disse minnene var nok da jeg skulle begynne å skrive denne teksten, jeg skal jo gjerne fortelle litt om bokas handling også. Bøkene jeg hadde gledet meg til å lese i påsken, måtte derfor legges til side. Jeg trøstet meg med at jeg kunne lese raskt igjennom Momo for deretter å starte på min planlagte ferielektyre. Men det som startet som skumlesing for å bli ferdig på kortest mulig tid, endte med en dyp og intens lesing som tok hele ferien. For pappa hadde rett; dette er en bok som voksne også kan lære mye av.

Momo er en foreldreløs jente som bor i ruinene av et gammelt amfiteater. Hun beskrives som møkkete og mindre pen, men hennes vesen er vakkert og sinnet rikt. Hun har mange venner som kommer på besøk, for hun har et unikt talent; hun kan lytte til folk på en slik måte at problemene deres løses og bekymringene deres forsvinner. Ofte ender kveldene hos Momo med sorgløse fester hvor alle bidrar med den maten og drikken de kan avse. For selv fattigfolk blir rike når de er sammen med Momo.

Disse gode tidene tar dessverre slutt når de grå herrene dukker opp. Med stresskofferter i hendene og sigarer i munnvikene besøker de folkene i byen og inngår skumle avtaler med dem. Avtalene går ut på å spare tid ved å kutte ned på unyttigheter som å besøke venner eller hjelpe andre. Tiden man sparer blir satt på konto i Tidssparekassen. Folkene de besøker glemmer dem straks, men ideen om å spare tid har plantet seg dypt i deres hjerter. Det er bare én de gråkledde ikke klarer å lure, og det er Momo. Dermed blir hun den eneste som vet om de grå herrene og deres skumle hensikter. Og slik blir hun  også den eneste som kan redde vennene sine – og resten av folkene i byen.

Michael Ende klarer på en fantasifull og filosofisk måte å beskrive og debattere begrepet tiden. Jeg elsket Momo – eller kampen om tiden som barn grunnet det magiske universet og den spennende handlingen – og ikke minst; de heltemodige barna! Og jeg elsker den fortsatt, fordi den treffer meg midt i magen. Boka handler nemlig om hvordan voksne bruker tiden sin og at oppfattelsen av å ha liten tid oppstår i oss selv. Det er derfor svært ironisk at jeg i utgangspunktet følte at jeg ikke hadde tid til å lese den – og desto viktigere at jeg gjorde det!

Helene Fagerhus er barne- og ungdomsbibliotekar ved Bærum bibliotek. Hun sender stafetten videre til bildebokskaper Anna R. Folkestad.