Kamuflert homokomedie

Forsideillustrasjonen fanger bare tilsynelatende essensen i denne boka. Juleidyllen befinner seg inni en glasskule som holder på å sprekke, mens Benny desperat forsøker å holde den sammen. Det gir håp om at vi gjennom Benny går berserk skal få leve ut litt av vår indre villskap. Illustrasjonene til Kenneth Larsen underbygger den forhåpningen, i hvert fall der strekene er på sitt mest utagerende. Dessverre ba de to testleserne pent om å få returnere til mobiltelefonene sine allerede etter to kapitler.

Problemet var ikke at de hadde vært borti litt for mange liknende plot tidligere i julefilmer der julefeiringa står i fare og må reddes. Bennys travle foreldre har nemlig bestemt seg for sydenjul uten å konsultere ungene. Problemet var at testleserne ikke lot seg overbevise om at Syden er et dårlig alternativ – uansett alle pasjonerte oppramsinger av alt Benny elsker av juletradisjoner, til og med Sølvguttene. Dermed har de begrensa forståelse for prosjektet: Operasjon Hjemmejul. Benny går grensesprengende langt for å hindre familien i å reise.

Langt fra rett på sak

Det frustrerende er at forfatteren ikke gjør mer ut av den andre grunnen til at Benny ikke vil reise, for den er langt mer overbevisende. Et vennepar skal være med til Gran Canaria og ha med sin dødskjekke sønn Ken. Vi får tidlig antyda at 11-åringen Benny er forelska og blir pinlig målløs med ungdomsskoleeleven Ken i nærheten. Men først på side 107 utdyper Benny den konkrete redselen i et øyeblikks anger over operasjonen sin: «Han kunne jo bare ha brukt litt av gavepengene sine til å kjøpe seg en ordentlig badeshorts på Gran Canaria. I stedet for en badebukse som klistret seg til kroppen hans som et innpåslitent dusjforheng og garantert ville avslørt hva han følte for Ken.» Hadde bare dette poenget blitt introdusert først. Da hadde det stått så mye mer enn pinnekjøtt og «Tre nøtter til Askepott» på spill. En såpass ung homofil hovedperson er vi tidligere bare blitt presentert for i barneromanen Hvis du lyver av Thomas Marco Blatt (2014).

Denne historien kunne blitt atskillig morsommere dersom Bennys påståtte kjærlighet til tradisjonell hjemmejul kun var et sekundært eller vikarierende motiv, for eksempel dersom Benny bare lot som om han elska jul på hjemmebane. Tanken er nok at det trengs flest mulig grunner til å spolere turen, men Bennys forlegenhet over fascinasjonen for Ken kommer nå fullstendig i skyggen av kjærligheten til jula.

Humoren brukes altså i liten grad til å bearbeide pinlige følelser knytta til en hemmelig forelskelse. Pinlighetene er mer for litt yngre lesere, som der foreldrene tester badetøyet: «Det skulle vært lover mot hvor mye hud foreldre fikk vise barna sine. De gikk nesten i ett med kjøleskapet, så hvite var de.»

Språket er oppfinnsomt og godt egna for målgruppa 9-12 år, men kan fort bli vel ordrikt for unge plotlesere. Forlaget mener boka passer best for juleelskere og lesere som er usikre på sin seksuelle identitet, mens jeg lenge hadde forhåpning om at den kunne egne seg for lesere som kan tenke seg å gjøre opprør mot påtvungne ferieplaner – i hvert fall i fantasien.

En klassisk farse

Debutant Tom Erik Fure er utdanna skuespiller og lar handlinga utvikle seg til en farse. Parodierte personligheter gjør overraskende og stadig mer usannsynlige ting i et stigende tempo.  Tegner Kenneth Larsen, kjent for Bestis-stripa med fast plass i Pondus, har et såpass mainstream uttrykk at han i liten grad understreker det unike i påfunnene. Likevel kunne han gjerne fått bryte opp teksten oftere, for han er flink til å sette situasjoner på spissen og overdrive sterke følelser. Det er en lettelse at han ikke utstyrer Benny med noen stereotype «homsete» attributter. Samtidig lurer jeg på om det ville vært klokt å bygge sterkere opp under lesernes sympati for Benny. Der han for eksempel får seg en smell av å klippe over telefonledningen med avbiter i metall, ler jeg av ham heller enn med ham. Det undergraver muligheten for å identifisere seg med Benny og gjennom ham ta hevn over dominerende foreldre.

Likevel er det både gøy og spennende å se hvor langt Benny er villig til å gå for å få viljen sin. Han bryter soleklart reglene for akseptabel oppførsel når han for eksempel brenner familiens pass. Kanskje har ikke så altfor mange barneskolebarn kjent på lysten til å putte badebuksa i pappas makuleringsmaskin, men maskina er introdusert i forbindelse med at flybillettene allerede har gått samme vei. Da blir det morsomt fordi det både er oppfinnsomt og fristende forbudt. Men i og med at det meste viser seg å være nytteløst eller slår tilbake på ham selv, blir dette ingen skikkelig hevn over foreldrenes juleplaner, mer en latterliggjøring av alt det desperate vi gjør for å unngå kjensgjerningene. Som å innrømme en homofil forelskelse overfor mamma og pappa.

Omsorgsfull slutt

Men boka fokuserer som sagt heller på å bevare juleidyllen enn å unngå Ken. Dertil kommer den eksentriske naboen Magda-Rose som tvinges på gamlehjem uten at det har avgjørende betydning for handlinga. Det er noe anstrengt over en bok som krever at forfatteren innfører en fysisk telefonsvarer i mobiltelefonens tid for å få plottet til å gå opp. Mot slutten samles heldigvis trådene.

Det bygger seg opp til en skikkelig konfrontasjon mellom Benny og herr I. Diót ved reisebyrået når mannen nekter å la seg overtale til å avbestille reisen. Konflikten topper seg idet Diót tropper opp hjemme hos Benny. En karikert jakt utvikler seg – som typisk utgjør høydepunktet i farsen – med tydelige paralleller til komedien «Alene hjemme» (1990). Konfrontasjonen blir langt mer enn morsom av at de begge har gjennomskuet at den andre er skjult homofil. (I motsetning til forfatter Fure og illustratør Larsen som begge åpent annonseres som homofile i presseskrivet som følger utgivelsen.) Herfra og ut får homofilien troverdig og oppløftende behandling med omsorg for skeive barnelesere. Testleserne lot seg faktisk lokke tilbake tidsnok til å få med den artige tvisten til slutt.