Kan du inte tala?

Et sted langt bak i den kulturelle bevisstheten er et sirkus noe man rømmer for å være med på, ikke noe man rømmer fra. Slik var det kanskje også en gang for Magda, hovedpersonen i Gaute Heivoll og Katrine Kalleklevs Hjem til deg. Hjemme har Magda i alle fall et altfor stort hus med en seng hun ikke får sove i, mens hun på sirkuset har «de morsomme kaninene og de skrukkete elefantene som hun kunne snakke fortrolig med.»

Men Magda er lei av å stryke skjortene til sirkusdirektøren. Og når hun mistenker at den nye hovedattraksjonen – den skrivemaskinskrivende og pianospillende sjimpansen Pontus – er en svindel, rømmer hun fra hele sirkuset. Og Pontus tar hun med i kofferten, for Magda mistenker med rette at sirkusdirektøren hverken er en dyre- eller menneskevenn.

Utradisjonelle figurer

Gaute Heivoll er en svært produktiv forfatter både for voksne og barn. For sistnevnte er det spesielt Estragons historier som skiller seg ut: en serie om de syv dødssynder fortalt av en rotte, med makabre tegninger i 1800-tallsstil av John Kenn Mortensen. I serien «ting som ikke burde slå an» kommer dette nokså høyt opp på listen, men de foreløpige kritikkene har gjort antakelsene til skamme.

Hjem til deg er et ganske annet prosjekt. Ikke bare fordi illustrasjonene til Katrine Kalleklev er av et annet kaliber: Rolige og nær-realistiske lar de leseren bare gjette på følelsene som skjuler seg under overflaten. Men også Magda selv er et lite brudd med forventningene: Når møtte vi sist en piperøykende, middelaldrende dame med slagstøvler som hovedperson i en barnebok? Det er verdt et lite hurra i seg selv – eller en karamell, som Magda selv ville ha feiret med.

Den største sjansen tar Heivoll kanskje likevel med Pontus. Magda mistenkte at skrive- og spillenummeret hans på sirkuset var en bløff, men det viser seg at apen faktisk kan både skrive og spille. Tror vi, i alle fall, for leseren får aldri se det selv. Det er Magda som leser lappene fra Pontus, og innholdet blir ikke referert.

Dermed må vi som lesere forholde oss til en ape som ikke kommuniserer med noe annet enn å «stirre med triste, brune øyne». Og det gjør han ofte. Denne mangelen på kommunikasjon er med på å gi boken en litt skummel undertone jeg ikke er helt sikker på om er meningen fra forfatterens side. Det er nesten så jeg mistenker at den vil slå bedre an hos voksne enn hos barn.

Når det er sagt kommer boken virkelig til sin rett når den leses høyt. På samme måte som illustrasjonene er setningene rolige og melankolske, hør bare starten:

«Hver kveld etter forestillingen sto Magda i husvogna og vasket sirkusdirektørens skjorter. Det var en fryktelig jobb. Skjortene stinket svette, og alle måtte være vasket og strøket til neste dag. Magda synes sirkusdirektøren var en stor jålebukk. Dessuten ga han altfor lite mat til dyrene. Noen ganger, hvis han var misfornøyd med forestillingen, låste han dem inne i burene og ga ikke mat i det hele tatt.»

Ute av tiden

Hjem til deg er en nokså teksttung bok, men den føles ikke slik, fordi den er så gjennomillustrert. Noen steder deles oppslagene mellom et bilde og tekst, andre steder er tekstblokkene brukket opp av detaljbilder. Sidene har bakgrunner i ulike pastellfarger, med hvite border som gir et lekkert inntrykk.

Katrine Kalleklev har lagt seg på et uttrykk som er fargerikt og med en sammenstilling av elementene som får meg til å tenke på collageteknikk. De har en umælende ute-av-tiden- kvalitet ved seg som bare blir forsterket av den melankolske, saktegående teksten. På den ene siden står de altså eksepsjonelt godt til hverandre, men på den andre siden forsterker de hverandres lukkede kvaliteter også. Som er en omstendelig måte å si at på sengekanten slo boken dårlig an hos seksåringen fordi den var «skummel», selv om det objektivt sett ikke skjer noe skummelt i den i det hele tatt.

Om du ikke regner med en ape som stirrer med triste, brune øyne.