Tittel: Petter Lidbeck
Tekst: Petter Lidbeck
Illustratør: Lisen Adbåge
Oversetter: Øystein Rosse
Forlag: N.W. Damm & Søn
Årstall: 2005

KAN JEG…?

Ekstrem kroppslig humor

Lurer på om jeg kan krølle håret med en drill? Kan jeg pille nese med en skarp kniv? Eller ta imot en ishockeypuck med munnen? KAN JEG…? byr på en rekke Jackass-stunts for småbarn. Barna i Sverige har stemt boka fram til 1. pris i Bokjuryn 2004, på tross av eller fordi foreldrene finner den ”fasansfull”. 

KAN JEG…? er skapt av forfatter, foredragsholder og tidsskriftredaktør Petter Lidbeck i samarbeid med illustratør, tegneserieskaper og barnebokforfatter Lisen Adbåge. Tidligere har Lidbeck og Adbåge samarbeidet om bildeboka En dag i prinsessan Victorias liv (2004), som handler om ei jente med Downs. Forfatteren ble tildelt Nils Holgersson-plaketten 2005 for denne boka. På norsk har Lidbeck gitt ut Annas hemmelige dagbok (2004), som bl.a. tar opp temaet mobbing. I Sverige ble boka om Anna nominert til Augustpriset i 2003. 

Teksten i KAN JEG…? åpner med spørsmålet Lurer på om jeg kan klatre i trærne uten å holde meg fast? og avslutter med setningen Jeg kan jo nesten ingenting! Mellom start og slutt finner vi et fast mønster av spørsmål og svar, der spørsmålet stilles på oppslagets høyre side og besvares i tekst og venstre bilde i det påfølgende oppslaget. Slik skapes spenning og framdrift gjennom blainga for å finne svaret på de ekstremt utfordrende spørsmålene jeg-personen stiller seg. I tråd med det ulykksalige innholdet, er tallet på spørsmålene 13, og de 13 svarene er likelydende nedslående: Nei, det kan jeg ikke! Ikke kan ”jeg” stå på skateboard ned trappa, ikke mate haier, ikke svømme med pirajaer, ikke bruke en giftig orm som skjerf. I det foruroligende spørsmålet ligger også komikk à la vitsene om Alle barna. Det groteske blir så overdrevet at det for mange barn – i den rette alderen – fungerer humoristisk.

Bildene i KAN JEG…? har forenklede motiver og forenklede miljøer, der ensfargede eller hvite flater utgjør en stor del av bilderommet. Mange av motivene er trukket opp med røde konturstreker, noe som understreker betydningen av rødfargen i fortellingen. Jeg-personen opptrer på hvert bilde, det vil si to ganger per oppslag. Bildene presenterer individet med den litt uvanlige utforskertrangen som ei jente – med en stor, rød sløyfe i sitt lange, krøllete, gule hår, med to tydelige fortenner, fregner, rød–og–hvit-stripete genser, rosa bukse og røde støvler. Man må ikke skue hunden på de gylne hårene, for bildene kler snart av jenta og lar henne stå igjen med hull i hodet, blodig nese og glissen tanngard. Etter møtet med pirajaene er hun dessuten redusert til et hode og en haug knokler.

Teksten overlater altså til bildene å gestalte konsekvensene av jeg-personens fremlige framferd, et samspill mellom tekst og bilde som jeg synes fungerer svært godt. Organiseringen av teksten, med fokus på blaing, er også en god utnyttelse av bildebokmediet. Dessuten skapes en god rytme og en fin forutsigbarhet for utrente lesere gjennom spørsmålsformen og gjentagelsene. Om formen er finfin, vil noen betakke seg for et betenkelig innhold. Skal de søte små få more seg over slik sadisme? Eller verre – vil sukkerungene prøve stuntene selv? Damm forsøker å komme forferdede foreldre i forkjøpet ved å si at KAN JEG…? inneholder eksempler på ting man absolutt ikke skal gjøre. Selvsagt kan man bruke episodene i boka som avskrekkende eksempelfortellinger. Da må man imidlertid bruke sin egen pekefinger for å borre moralen inn, for hovedpersonen står forbitret, men like hel, på siste side. Kanskje er stuntene tankeeksperimenter? Uansett – det er rått, det er overdrevet og derfor morsomt, skal man tro svenske barn. Skal barn få lov til å synes noe er morsomt som voksne finner makabert? Liker vi å tro at alle barna er ”uskyldige”?

Det er liten tvil om at KAN JEG…? representerer en ekstrem form for kroppslig humor, men det er ennå litt igjen til de noe eldre jackassenes ikke-fiktive softis av nysnø og urin…



KAN JEG…?

Bildebok
KAN JEG…
Tekst: Petter Lidbeck
Bilder: Lisen Adbåge
Oversettelse: Øystein Rosse
N.W. Damm & Søn 2005

Anmeldt av Kjersti Lersbryggen Mørk

Ekstrem kroppslig humor

Lurer på om jeg kan krølle håret med en drill? Kan jeg pille nese med en skarp kniv? Eller ta imot en ishockeypuck med munnen? KAN JEG…? byr på en rekke Jackass-stunts for småbarn. Barna i Sverige har stemt boka fram til 1. pris i Bokjuryn 2004, på tross av eller fordi foreldrene finner den ”fasansfull”.

KAN JEG…? er skapt av forfatter, foredragsholder og tidsskriftredaktør Petter Lidbeck i samarbeid med illustratør, tegneserieskaper og barnebokforfatter Lisen Adbåge. Tidligere har Lidbeck og Adbåge samarbeidet om bildeboka En dag i prinsessan Victorias liv (2004), som handler om ei jente med Downs. Forfatteren ble tildelt Nils Holgersson-plaketten 2005 for denne boka. På norsk har Lidbeck gitt ut Annas hemmelige dagbok (2004), som bl.a. tar opp temaet mobbing. I Sverige ble boka om Anna nominert til Augustpriset i 2003.

Teksten i KAN JEG…? åpner med spørsmålet Lurer på om jeg kan klatre i trærne uten å holde meg fast? og avslutter med setningen Jeg kan jo nesten ingenting! Mellom start og slutt finner vi et fast mønster av spørsmål og svar, der spørsmålet stilles på oppslagets høyre side og besvares i tekst og venstre bilde i det påfølgende oppslaget. Slik skapes spenning og framdrift gjennom blainga for å finne svaret på de ekstremt utfordrende spørsmålene jeg-personen stiller seg. I tråd med det ulykksalige innholdet, er tallet på spørsmålene 13, og de 13 svarene er likelydende nedslående: Nei, det kan jeg ikke! Ikke kan ”jeg” stå på skateboard ned trappa, ikke mate haier, ikke svømme med pirajaer, ikke bruke en giftig orm som skjerf. I det foruroligende spørsmålet ligger også komikk à la vitsene om Alle barna. Det groteske blir så overdrevet at det for mange barn – i den rette alderen – fungerer humoristisk.

Bildene i KAN JEG…? har forenklede motiver og forenklede miljøer, der ensfargede eller hvite flater utgjør en stor del av bilderommet. Mange av motivene er trukket opp med røde konturstreker, noe som understreker betydningen av rødfargen i fortellingen. Jeg-personen opptrer på hvert bilde, det vil si to ganger per oppslag. Bildene presenterer individet med den litt uvanlige utforskertrangen som ei jente – med en stor, rød sløyfe i sitt lange, krøllete, gule hår, med to tydelige fortenner, fregner, rød–og–hvit-stripete genser, rosa bukse og røde støvler. Man må ikke skue hunden på de gylne hårene, for bildene kler snart av jenta og lar henne stå igjen med hull i hodet, blodig nese og glissen tanngard. Etter møtet med pirajaene er hun dessuten redusert til et hode og en haug knokler.

Teksten overlater altså til bildene å gestalte konsekvensene av jeg-personens fremlige framferd, et samspill mellom tekst og bilde som jeg synes fungerer svært godt. Organiseringen av teksten, med fokus på blaing, er også en god utnyttelse av bildebokmediet. Dessuten skapes en god rytme og en fin forutsigbarhet for utrente lesere gjennom spørsmålsformen og gjentagelsene. Om formen er finfin, vil noen betakke seg for et betenkelig innhold. Skal de søte små få more seg over slik sadisme? Eller verre – vil sukkerungene prøve stuntene selv? Damm forsøker å komme forferdede foreldre i forkjøpet ved å si at KAN JEG…? inneholder eksempler på ting man absolutt ikke skal gjøre. Selvsagt kan man bruke episodene i boka som avskrekkende eksempelfortellinger. Da må man imidlertid bruke sin egen pekefinger for å borre moralen inn, for hovedpersonen står forbitret, men like hel, på siste side. Kanskje er stuntene tankeeksperimenter? Uansett – det er rått, det er overdrevet og derfor morsomt, skal man tro svenske barn. Skal barn få lov til å synes noe er morsomt som voksne finner makabert? Liker vi å tro at alle barna er ”uskyldige”?

Det er liten tvil om at KAN JEG…? representerer en ekstrem form for kroppslig humor, men det er ennå litt igjen til de noe eldre jackassenes ikke-fiktive softis av nysnø og urin…



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.