Tittel: Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge
Tekst: Liv Marit Weberg
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2018
Antall sider: 140

Kan livet være en tragikomedie?

Liv Marit Weberg skriver både hysterisk komisk og sørgelig treffende om de absurde normene og reglene som dikterer et fellesskap, fra perspektivet til en som helst vil stå utenfor.

Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge åpner med et såkalt «politisk møte om likhet i samfunnet generelt og likhet mellom kjønnene spesielt», som hovedpersonen Weifa kun deltar på fordi de serverer gratis pizza. Weifa er ikke så opptatt av likhet eller av å bli likt, og kvelden ender med at hun blir kastet ut fra møtet. Men før det treffer hun igjen Hanne, en hun kjente «for litt over ett år siden, noen vil si godt, andre vil si mindre godt, det er litt opp til øyet som ser», og som kanskje har gjort mer inntrykk på henne enn hun liker å innrømme.

Weifa mener hun vet hva Hanne kommer til å si om henne etter at hun har gått, for hun er vant til å bli kritisert:

Folk har alltid kritisert meg, og de har alltid gjort det rett i trynet mitt, og det har alltid vært godt ment. De er nemlig helt sikre på at jeg må bli annerledes og at de gjør meg en tjeneste hvis de sier hva de mener om meg, for hvis jeg blir annerledes, kan jeg være en del av fellesskapet, jeg også.

Problemet er bare at Weifa ikke vil være en del av fellesskapet, for hun er ikke enig i at det er sånn fellesskapet skal være.

Fellesskap som fellespunkt

Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge er den tredje ungdomsromanen til Liv Marit Weberg, og vanskeligheter med å finne sin plass i et fellesskap har vært et gjennomgangstema i forfatterskapet hennes. Kanskje i enda større grad enn hovedpersonene i de tidligere romanene til Weberg, er Weifa en opprører, en som liker å røre litt rundt i den sosiale gryta for å se hva som skjer, og som ikke bryr seg om konsekvensene. Hun er hard på utsiden, og ikke redd for å vise det, følgelig må hun også tåle ganske harde slag.

Romanen består av kapitler med overskrifter etter påstander Weifa har fått servert om seg selv, både ting hun er enig i og ting hun er uenig i, som for eksempel: «Jeg forstår ikke konseptet gjeng», «Jeg er en snylter», «Jeg er en hore» eller «Jeg velger dårlige menn». Kapitlene gjengir episodene som førte opp til uttalelsene av påstandene, ofte skildret med både situasjonskomikk og selvironi, samt digresjoner til episoder som egentlig ligger utenfor fortellingens rammer. Påstandene fungerer som organiserende prinsipp, men at de kommer i tilfeldig rekkefølge, stemmer ikke helt. Isteden følger de kronologien i Weifas vennskap med Hanne og gjengen hennes, Annika, Silje, Tine S., og Tine K., fra hun flytter til et nytt sted midtveis i videregående, gjennom en serie mindre og større konflikter i vennegjengen, fram til en fatal hyttetur med russebussgjengen. Utviklingen i vennegjengen, og særlig i vennskapet med Hanne, skaper en tydelig dramaturgi i handlingen fram mot startscenen, der vi vet at vennskapet er over.

Kompromissløs sarkasme

Romanen er skrevet i et forfriskende nedpå språk, og er rå og direkte i fortellerstilen samtidig som den er både lettlest og morsom. Måten Weberg beskriver verden og normene som organiserer den på er både skeiv, innforstått og skarpt treffende, som i beskrivelsen av en biltur til Hemsedal, der foreldrene til Annika tilbyr seg å kjøpe skibukse til Weifa, før de diskret trekker tilbudet tilbake:

«Men vi kan jo kjøpe på veien?» sa han og så på moren til Annika for å få bekreftelse.

«Hva mener du?» sa hun.

«Vi kunne jo kanskje …» sa faren til Annika, og mora til Annika prøvde å riste så subtilt på hodet at det var usynlig for andre mennesker enn han, men det var det selvfølgelig ikke.

«Nei, men du liker kanskje ikke å stå på ski?» sa faren til Annika, og jeg sa at det var helt korrekt.

Så resten av veien var de litt sånn halvsatt ut begge to, for de hadde vist seg som gjerrige, tenkte de nok, og derfor prøvde de å snakke veldig mye og på en måte som signaliserte at ingenting galt hadde skjedd.

Weifa er en original og kompromissløs hovedperson, med et eget blikk for det falske og påtatte ved (særlig rike) menneskers oppførsel, og med et røntgensyn for å avsløre bullshit og hykleri. Men noen utpreget sympatisk hovedperson er hun altså ikke. Hun er ofte ondskapsfull eller lite hensynsfull, og hun setter komisk potensiale høyere enn hensynet til andres følelser. Hun snakker om venninnene fra en pidestall av intellektuell overlegenhet, og nekter å ta dem eller reglene deres på alvor.

Med en så gjennomsyret sarkastisk hovedperson, kunne romanen lett ha vippet over mot å bli for kynisk til å vekke gjenkjennelse. Imidlertid finnes det en underliggende sårbarhet hos Weifa som gjør henne til en interessant og sammensatt karakter. Dette kommer til syne både i forsøket hennes på å redde Hanne fra de falske og manipulerende venninnene og i erkjennelsen av at man kanskje trenger genuine relasjoner til andre mennesker for å kunne føle seg som en del av verden. Romanen får dermed et dobbelt budskap: både om hvor mye idioti man må finne seg i for å kunne være en del av et fellesskap og om hvor ensomt det kan være å insistere på å stå utenfor det.

Ungdomsbøkenes Erlend Loe?

Weberg har tidligere blitt sammenliknet med Erlend Loe i sin evne til å lage svart humor av de tragikomiske sidene ved samtiden, og dette stemmer godt også for denne romanen. Karakterene og situasjonene hun iscenesetter og deretter avkler er både gjenkjennelige og iblant hysterisk komiske, detaljene er subtilt treffende.

Venninnekonflikten som står i sentrum for handlingen vil nok oppleves både relevant og gjenkjennelig for ungdomslesere, mens den grunnleggende sarkastiske livsholdningen og livstrøttheten hos hovedpersonen kanskje vil kreve litt livserfaring å kjenne seg igjen i. Dette gjør at romanen nok vil appellere sterkere til unge voksne eller eldre ungdom enn yngre lesere. Når Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge finner de riktige leserne sine, tror jeg imidlertid at den vil være akkurat det de har savnet i norsk ungdomslitteratur.

 



Skrevet av:

Kommentarer