Kan Mattis bli Messi?

Mattis og Weesam bestemmer seg for å bli verdens beste fotballspillere. Ifølge flere eksperter er ikke talent avgjørende for å bli best i noe. Hardt arbeid, motivasjon og mer hardt arbeid er det viktigste. Flaks for Mattis, som ikke er spesielt god i fotball. Noen påstår at ti tusen treningstimer er alt som trengs. Men er det fotballspillinga Mattis liker best, eller er det å tilbringe tid sammen med Weesam? Hun er den eneste jenta på laget, men hun er mye bedre og tøffere enn guttene.

Hev stemmen

Idet vi møter Mattis og Weesam er de i ferd med å starte et nytt skoleår, de skal begynne i klasse 7C. Høsten byr på mye nytt, det viktigste for 10 000 timers hovedpersoner er den nye gymlæreren og fotballtreneren, Leandro, en ekte spansk fotballproff som nettopp har kommet til Norge. Med på flyttelasset var også sønnen Ricardo, jevngammel med Mattis og Weesam, en storsjarmør med krøller i håret og et fyrrig temperament.

Mattis er en høflig, ordentlig og veslevoksen gutt. Han har ett stort problem, og det er en enorm redsel for å snakke høyt foran mer enn to personer. Han øver seg stadig på å heve stemmen, men når man går rundt og bekymrer seg for at man skal si eller gjøre noe dumt, ender det ofte med at den selvoppfyllende profetien gjør sin ubehagelige entré. I begynnelsen av en gymtime skjer nettopp dette. Mattis forsnakker seg, og heller enn å forsvare Leandro slik han tenkte, fremstår Mattis som frekk og utakknemlig. Dermed kommer han på lista over den populære trenersønnens fiender. Og det er ei liste du helst ikke vil være på.

Fotball og farsfigurer

Selv med en allvitende fortellerstemme er det Mattis vi følger tettest, det er utelukkende hans tanker og refleksjoner vi får kjennskap til. Nielsen skisserer et oppvekstmiljø som fremstår ekte og troverdig. Fotballmiljøet er mest en løs ramme, vi belemres ikke med detaljerte utgreiinger i snever fotball-lingo. Dette gjenspeiles i Mattis’ forhold til sporten: Det er hos Weesam det virkelige fotballengasjementet ligger.

I den tydeligste antagonistrollen finner vi den foreløpig identitetsløse Vesketyven, en ondsinnet karakter som har stjålet vesker hele byen rundt. Vedkommende er fortsatt på frifot, og det å finne ut hvem som står bak disse ranene danner en av de røde trådene i romanen. Ved å bevitne et av tyveriene, når den ensomme skolevaktmesteren Bob blir frastjålet lommeboka si, kommer Mattis tett på denne saken. Et vakkert vennskap oppstår mellom gutten og vaktmesteren. Gjennom samtaler og ved å stille spørsmål ved noen av de etablerte sannhetene Mattis forholder seg til, bidrar Bob til ny refleksjon og viktige oppdagelser for Mattis.

Mattis’ egen far er, tross sin fysiske tilstedeværelse i hjemmet, en fraværende karakter. Pappa er egentlig den morsomste Mattis vet, «men som oftest er han opptatt. Gjerne med tre ting samtidig. Pappa laster inn bilder fra kameraet til dataen. Pappa spiser pizza. Pappa ler seg i hjel av en morsom YouTube-video hvor en veskehund raper Ja Vi Elsker. Typisk.» Vaktmester Bob blir dermed et ekstra kjærkomment bekjentskap for Mattis, og framveksten av denne relasjonen kan også utvide leserens opplevelse av hva og hvem en venn kan være – alle medmennesker er potensielle venner.

Treffer bredt

Weesams trygge og tydelige stemme står i sterk kontrast til Mattis’ forsiktige vesen, og skaper en fin og morsom dynamikk i vennskapet deres. Nielsens fine og varme fremstilling av dette forholdet bidrar til at jeg ofte kjenner på en lengsel etter selv å være i boka, på samme måte som jeg gjorde da jeg som ung jente leste for eksempel Bobseybarna (uten sammenligning for øvrig). Man vil inviteres inn, ta del i det fellesskapet man leser om. Nettopp dette er en styrke ved romanen – selv om mange vil kunne kjenne seg igjen i Mattis eller Weesams fotballpregede hverdag, er den er ikke så miljøspesifikk at den ekskluderer noen.

Ingvild Nielsen, som i tillegg til å skrive også jobber hos NRK Super, har skrevet en roman som tydelig viser at hun kjenner publikummet sitt. Språket er lekent og tilgjengelig, med mange morsomme stikk både til kjernepublikummet og til en leser som er nærmere voksen alder. Et eksempel på dette er når fotballtreneren Leandro, som altså nettopp har flyttet til Norge fra Spania, snakker. Hans aksent er tydelig, som når han roper til hele laget «– Hola amigos! Alle sammen hore etter…» Når Mattis beskriver hvor kjekk og veltrent Leandro er, tenker han på farens ytre, og forteller at moren beskriver ham som «kjekk på en naturlig bleik måte». Vi kjenner vel alle til begge disse typene, og Nielsen maler dem fint fram for oss, uten at det oppleves som om noen latterliggjøres.

Alle har en historie

Oppdagelsen av at de fleste mennesker har en historie, en bakgrunn som kan gjøre det lettere å forstå hvorfor noen er som de er, gjør det gjerne lettere å sette teorien om empati ut i praksis. Gjennom en engasjerende historie med flere avsløringer som kan komme overraskende på lesere i målgruppen, får Nielsen fram nettopp dette budskapet som forenklet sett kan oppsummeres som at de som er slemme som oftest er det fordi de ikke selv har det bra.

Boka utfordrer flere arkaiske og stereotypiske oppfatninger og generaliseringer, som at jenter ikke kan være like gode som gutter i fotball, og at venner helst skal være av samme kjønn og på samme alder. Det er ikke noe revolusjonerende eller oppsiktsvekkende originalt verken i denne romanen eller i ønsket om å avlive disse mytene. Når man likevel ønsker å rokke ved slike oppfatninger, er det å bake dem inn i en verden målgruppa lett kan relatere til antagelig en av de mest effektive metodene. Spesielt når det serveres på en så underholdende måte og med så godt driv framover på banen som det Ingvild Nielsen har gjort med romanen 10 000 timer.