Kan noen ta et ord med Tim?

Snakkebob … Kan jeg få et ord med deg? er stor og fargerik og fullstendig meningsløs. Det er også nokså frekt å kalle den en barnebok, med mindre det er barn som er over gjennomsnittet interessert i avant-garde tegneserier. Selv har jeg nok problemer med å få mine barn til å lese Nordlys før biblioteket begynner å sende purringer. Men la oss starte ved begynnelsen.

Kranglete lydpoesi

Tim Ng Tvedt er en norsk tegneserieskaper som har skapt seg et helt eget hjørne i undergrunnen de siste ti årene. I stedet for å bruke ruter, snakkebobler og figurer til å fortelle historier med, har han gradvis nærmet seg et uttrykk hvor disse bestanddelene blir abstrakte gjenstander på sidene.

Det er et uttrykk Tvedt har kommet til litt over tid, og som på godt og vondt står i full blomst i Snakkebob-fasen av karrieren hans. Snakkebob er en hel serie med ting som i tillegg til utgivelser på Foot Books og Jippi forlag har bredt seg ut over Instagram, diverse antologier og visningsrom.

Som du kanskje kan gjette, står snakkeboblen i sentrum for disse tegneseriene – som det er en drøss av allerede. De er gjerne bygget opp i avistegneserienes stripeformat, men mangler figurer, punchline og det vi gjerne tenker på som dialog. I stedet fremfører snakkeboblene en form for lydpoesi som kan være kranglete og insisterende eller spørrende, repeterende eller vag.

Dette er andre utkast

Snakkebob … kan jeg få et ord med deg? er ikke en stripeserie. Den har faktisk ikke ruter i det hele tatt, men den har en drøss med små figurer i ulike farger og utforminger spredt rundt på sidene. Til sammen sier de «Kan jeg få et ord med deg?» igjen og igjen. Og igjen.

Den første versjonen av denne anmeldelsen bestod faktisk bare av en seks tusen tegn lang beskrivelse av hva som var på disse sidene, et eksperiment redaktøren klokelig satte ned foten for idet hun påpekte at løsningen kunne virke både lettvint og unødvendig vanskelig. Men det var ikke min mening å fare raskt over denne boken. Det var mer et utslag av frustrasjon over den typen intellektualiseringer som det kan være lett å ty til i møte med noe som bare er overflate. Uansett, et fritt valgt avsnitt fra førsteutkastet lød som dette:

På de neste to sidene beveger figurene seg først langs kanten øverst på siden og sier «Kan». Når de kommer til høyre kant, skifter de farge, sier «jeg» og beveger seg nedover. Når de kommer nederst på siden, skifter de farge, sier «få» og beveger seg mot venstre. Når de kommer til midten av siden, skifter de farge, sier «et» og beveger seg oppover. Når de kommer tre fjerdedels opp på siden skifter de farge, sier «ord» og beveger seg mot høyre. Når de kommer en fjerdedel ut på siden skifter de farge, sier «med» og beveger seg nedover. Det er 28 av dem. Den siste sier «deg?» og er hvit.

Og ja, jeg ser at det kanskje kan være nok med et avsnitt, og at en hel tekst som dette ville være like lite givende som det er å lese Snakkebob … kan jeg få et ord med deg? Kanskje enda mindre, siden teksten min ikke ville hatt Tvedts innrømmelig nokså snasne neonfarger.

«Snakkebobledrevet»

Foot Books er et forlag som ble startet av norske Erlend Peder Kvam og Martin Asbjørnsen, med base i Oslo og Leipzig. Forlaget startet blant annet for å gi norske tegneserieskapere en plass i kunstbok og zine-formatet. Underforetaket Big Foot satser spesielt på større kunstbøker og tegneserier, med Snakkebob … kan jeg få et ord med deg? som første utgivelse.

Ifølge forlaget er denne boken «en serietegner-tegnet, snakkebobledrevet og tegneserieaktig bildebok for barn som vil lære å lese … snakkebobler.» Det høres mer ut som noe man forteller offentlige støtteordninger enn man burde prøve å selge boken med. Noen lettlest- eller lesetreningsbok er dette i alle fall ikke.

Det er tvilsomt hvor mye mestring det skaper hos unge lesere å lese et dobbeltsidig oppslag med 42 små figurer på rekke som sier «jeg». Selv om det utvilsomt gjør det lettere at det er tolv slike sider etter hverandre.

Gi meg noe ekstremt før Nordlys tar meg

For flere kritikere representerer Tvedt noe av det mest spennende som skjer innen norske tegneserier om dagen. Og ja, innimellom det ellevte og tolvte førstebindet av de nokså like fantasytegneseriene som metter markedet akkurat nå, finnes det kanskje en obskøn glede i å trekke frem noe som er vanskelig å like på et annet nivå enn det intellektuelle. Spørsmålet er om kritikeren lukker døren bak seg i et veldig lite kott med denne strategien.

Tim Ng Tvedt har sin fortjente plass i det norske tegneserielandskapet. Den har han skapt seg ved å henvende seg til voksne lesere som kjenner kodene i tegneserieformatet som han dekonstruerer.

Men som en barnebokutgivelse nærmer dette seg ren trolling.