Kaninar og kaninar/Raude auge i natta
Arnt Birkedal
Kaninar og kaninar
Illustrert av Bo Gaustad
ISBN:978-82-521-6952-0
38 sider
Det Norske Samlaget 2006
Michael Morpurgo
Raude auge i natta
Oversett av Øystin Rosse
Illustrert av Tony Ross
ISBN: 978-82-521-6959-1
64 sider
Det Norske Samlaget 2006
To Oransje komet-bøker med én og to stjerner Komet-serien I 2006 startet Samlaget en ny
To Oransje komet-bøker med én og to stjerner
Komet-serien
I 2006 startet Samlaget en ny lettles-serie kalt Komet-bøkene. Seriepreget fremkommer av bøkenes standardiserte logo, design og farge. Logoen er en oransje stjerne med ordet ”Komet” over en eller to hvite stjerner, omslagsbildet ligger i en oval ”medaljong” med tittelen i bue under, fargen på omslaget er blå. I en ramme på kolofonsiden blir seriens inndelingsprinsipp angitt: Gul komet fra 7 til 8 år, Grønn komet fra 8 til 9 år og Oransje komet fra 10 til 12 år. Hver av disse kategoriene er igjen delt i to: bøkene som er merket med henholdsvis én eller to stjerner har for Gul og Grønn komet sin del henholdsvis 32 eller 48 sider, og for Oransje komet sin del henholdsvis 48 eller ”oppover” antall sider. Den presise aldersangivelsen tyder på at dette mer er ment å være lesetreningsbøker enn lettlesbøker for mennesker med lesevansker.
Kaninar og kaninar av Arnt Birkedal
Først det tekniske: Dette er en én-stjernes bok, men med sine 38 sider er den i korteste laget for denne kategorien, som er ”kalibrert” til fortellinger på 48 sider. Teksten er satt i 13 punkt med linjeskrift etter punktum, korte linjer og korte avsnitt med god avstand mellom. Avsnittene begynner ikke nederst på en side for å fortsette på den neste, men begynner da på en ny side. Sidene virker «luftige» med Bo Gaustads tegninger i gråtoner som «hvileskjær». Tegningene er humoristiske, tett opptil karikaturtegninger. De fordeler seg noe ujevnt på opplagene.
Teksten er gjennomgående fortalt av «eg» i vi- eller me-form, på vegne av «Stein og eg». Stein og ”eg” er venner og deler på ansvaret for kaninene som de aler opp. En morgen er alle burene tomme, unntatt for Kleopatra, den eldste kaninen. Etter den rystende oppdagelsen av de tomme burene forteller «eg» historien om de forsvunne kaninene og om «kaninfarmen».
Allerede på side 10 skjer det et overraskende brudd i fortellingen hans:
Men bakom haugane bor vondskapen
-
- Der stel dei kaninane til folk.
-
- Der tvingar dei småungar til å drikka piss
- og gå på glørne etter sankthansbål,
Illustrasjonen viser riktig en stygging av en mann med kaniner stukket ned i innerlommene på frakken.
Etter det overraskende innskuddet fortsetter fortellingen til «eg» uanfektet videre: «Dei fekk ungar, både Kleopatra og Viktoria. /Kleopatra fekk alltid toppen to./…» Først på side 19 forekommer «refrenget» igjen: «Men bakom skogane lever vondskapen. / Der ligg Solsletta, der dei slemme / gutane bur: Solslette-gjengen. /…» Her utvikles fortellingen om Solslette-gjengen over to sider: Også mødrene er slemme på Solsletta. Fortellingen om kaninene fortsetter så inntil det igjen skjer et brudd etter samme mønster på side 28. Hele fortellingen ender med at Stein og «eg» begir seg av sted til Solsletta for å bringe på det rene hva som har hendt med kaninene deres: «Finst kaninane våre der oppe, / oppe på Solsletta, / vil me jo krevja å få dei att, / få dei utleverte.»
I «eg»s fortelling er kaninfarmen det stabile sentrum i en ganske urovekkende verden. Solsletta er en ting, men her er det også sinte naboer, en nevrotisk kanin som dreper ungene sine, en nabo som spiser kaniner osv. Når kaninene blir borte, kommer verdens stabile sentrum ut av lage, og guttene må begi seg ut i verden som de har spunnet skumle fantasier om. «Sol-sletta» er likevel neppe så skummel som «eg» vil ha det til. Navnet gir i hvert fall en beroligende antydning.
Det mest utradisjonelle ved denne tross alt tradisjonelle, men fine og tette fortellingen, er det tilbakevendende ”refrenget” som bryter kronologien. I «eg»s fortelling fungerer det som en bakgrunn, nærmest som en foruroligende tanke i bakhodet med et uklart og derfor interessant opphav. Bruddet i kronologien kan trolig by på vanskeligheter for de aller mest lesesvake som har problemer med å holde fast på tråden i en fortelling, men vil trolig virke som en stimulerende gåte på de normalt lesesterke i målgruppen.
Raude auge i natta av Michael Morpurgo
Denne lille fortellingen av den prisvinnende, produktive barnebokforfatteren Michael Morpurgo har langt mer tekst enn Kaninar og kaninar og er på ingen måte en spesielt lettlest bok verken hva gjelder måten teksten er satt opp på siden, eller hva gjelder vokuabular og setningskonstruksjoner. Her er det lange perioder med mange setninger og lange avsnitt. Til gjengjeld følger fortellingen en enkel kronologi med relativt få elementer. Den er satt i 14 punkt, altså en relativt stor punktstørrelse. På et par oppslag hvor handlingen foregår i mørket, er teksten satt i hvitt på svart bakgrunn. På grunn av den store punktstørrelsen er det ikke vanskelig å lese teksten her.
Det «lettleste» ved Michael Morpurgos fortelling er at den er ganske tradisjonell uten noen forvanskende elementer. Jeg-fortelleren Millie er sjalu på sin perfekte litt yngre kusine Geraldine. Til og med hunden til Millie foretrekker Geraldine. Det er en spesiell påkjenning for Millie at Geraldine kommer på besøk i sommerferien. For å skremme henne koker Mille opp en historie om at det er et spøkelse i farens skur i hagen. Historien ender med å skremme vannet av også henne selv, hun får kjeft og må love å bli grei mot Geraldine, som tar hevn og skremmer henne enda mer. Det ender med at de to jentene blir gode venner.
Tony Ross´ rufsete svart-hvitt tegninger heller enda mer mot karikaturer enn Bo Gaustad sine, men de er jevnere fordelt på oppslagene.
Det ser ut til å være et potensielt problem for brukerne av Komet-serien at de ikke vil kunne vite helt hva de kan vente seg av vanskelighetsgrad i bøkene. Hadde det ikke vært for bruddene i kronologien, som krever litt større leseferdighet, ville vel Arnt Birkedals fortelling gjerne kunne ha passet som Grønn-komet? Mens det mest er det korte formatet og alderen til jentene som gjør at Morpungos fortelling passer inn i formatet.