Kanskje kommer kongen

Farmors kongehus
Adele Lærum Duus
Illustrasjoner: Elisabeth Moseng
Mangschou
2018
36 sider

["88"]

Farfars bombekrater
Adele Lærum Duus
Illustrasjoner: Elisabeth Moseng
Mangschou
2015
36 sider

["88"]

Oldefars ulveskinnspels
Adele Lærum Duus
Illustrasjoner: Elisabeth Moseng
Mangschou
2012
36 sider

["88"]

Om jeg på stående fot skulle ramse opp tre ting det er vanskelig å lage barnebøker om, ville listen sett omtrent ut som temaene for de tre bøkene Adele Lærum Duus og Elisabeth Moseng har laget.

Oldefars ulveskinnspels handler om å være lege tidlig på nittenhundretallet, og alt det fører med seg av blod, amputasjoner og generell mangel på HMS. Farfars bombekrater handler om andre verdenskrig, russiske krigsfanger og å få en bombe susende gjennom huset sitt (heldigvis uten at den eksploderte). Farmors kongehus handler på sin side om nyere norsk historie. I alle tre bøkene er det i tillegg sin egen familiehistorie Duus forteller om, noe som lett kan bli intetsigende for utenforstående, i alle fall i det komprimerte formatet en billedbok krever. Sammen med illustratør Moseng lykkes Duus i alle fall delvis i å lage engasjerende billedbøker av dette.

Litt for fjernt

Alle familier har sine røverhistorier, men Adele Lærum Duus er kanskje heldigere stilt i den avdelingen enn de fleste. Både oldefaren og bestefaren var omreisende leger, og familien holdt til i en ærverdig gammel sveitservilla på Voss. Gjennom alle tre bøkene er jeg-personen en liten jente som blir fortalt gamle familiehistorier av en av besteforeldrene.

Oldefars ulveskinnspels er den av bøkene som fungerer dårligst. Premisset er spennende: Bestefaren finner frem det gamle legeutstyret – inkludert ulveskinnspelsen som oldefaren brukte på sykebesøk vinterstid – og forteller hvordan hverdagen var for en lege på landet for rundt hundre år siden. At det var et hardt, slitsomt og til tider svært blodig liv skinner igjennom selv i billedbokformatet, men oldefaren blir aldri levende for leseren. Avstanden blir for stor når historiene om oldefaren blir fortalt av bestefaren til den lille jenten i boken. Om ett av leddene var blitt kuttet ut ville oldefaren trådt klarere frem, men da på bekostning av rammen som går gjennom alle bøkene. Det er et fortellerteknisk dilemma, og det er ikke løst tilfredsstillende i boken.

Brunt og svart

I Farfars bombekrater har vi forflyttet oss en generasjon fremover til andre verdenskrig, og vi er ett fortellerledd nærmere historien som blir fortalt. Det er fortsatt farfar som forteller, men historien er hans egen, om da han var lege under andre verdenskrig. Den lille jenten driver historien fremover ved å stille spørsmål, mens anekdotene i historien får plass over dobbeltsider. Det er en lettlest måte å fortelle på, og gjør at Lærum Duus og Moseng kan hoppe fra en actionfylt historie hvor bestefar lurer de tyske soldatene, til en beskrivelse av hva for mye kål gjør med tarmsystemet (og inneklimaet).

Der den første boken ble holdt i brune, mørkere farger, lysner det litt i Farfars bombekrater. Elisabeth Moseng har en stil som er en blanding av fotocollage og digitale tegninger. Streken er ren og karikert, med store hoder og mange kreative vinkler. Likevel er noen av oppslagene unødvendig grøtete i nyanser av brunt og svart, og fargepaletten blir litt for ofte holdt i sjakk på denne mer dempede enden av fargeskalaen. Mellom seg klarer ikke Duus og Moseng å skape noen minneverdige figurer i disse bøkene. Moseng har forøvrig illustrert en rekke bøker (blant annet Sam og Noa-serien av Karin Kinge Lindboe), men hun har også gitt ut flere bøker alene.

Farfars bombekrater er et fint tilskudd til barnebokfloraen med historier fra andre verdenskrig. Alvoret trer klart frem, samtidig som den trygge rammen med besteforeldrene som forteller gjør at det ikke føles unødvendig skremmende for de yngste.

Kongen befaler

Årets bok i serien, Farmors kongehus, handler om den gangen Kong Olav kom til Voss for å overvære NM på ski. Han vil ikke bo på hotell, og dermed blir han innlosjert i den store villaen som vi har fulgt fra første bok. Men det å ha en konge i huset viser seg å være nokså ordinært på den ene siden – han vil gjerne ha stoppet sokkene sine – mens det fortsatt er spennende: Det er jo KONGEN.

Boken om kongebesøket er naturlig nok en mye lettere affære enn de to foregående bøkene, som begge hadde sin andel av tragedie og dramatikk. Likevel føles den som en naturlig oppfølger med sin vekt på en (denne gangen fredelig) liten bit av norsk historie. Det er nok også i denne sammenhengen disse bøkene vil bli lest, som et vindu hvor barn kan se tilbake på en annen tid. Helt på egen hånd faller de igjennom som litt trauste og uengasjerende.