Kanskje vi kan trøste knøttet?

Kanskje vi kan trøste knøttet?

Hvem skal trøste knøttet?

Tove Jansson

Gjendiktning: André Bjerke
Aschehoug, 1979

Sigrid Sollund

Aschehoug

1979

Å lese bøker som barn var som å få tilgang til en ekstra sans. I hvert fall har noen bokopplevelser gitt meg fysiske spor som bare musikk og lukter ellers kan.

En tiger i en tekjele. En liten fugl som satt klar og rein på greina før den plutselig lå på bakken etter å ha møtt sin skjebne og et vindu på en og samme tid. En frodig dame med stort, svart hår som alltid hadde dårlig tid og en gutt hengende i den utstrakte armen. Bøkenes handling og titler husker jeg ikke, men plutselig kan noe rundt meg utløse glemte minner, slik at inntrykk fra bøker jeg engang leste fyller meg og setter meg tilbake til en tilstand der ord og bilder og følelser og kropp blir ett.

Noen av disse bøkene har jeg aldri funnet igjen. Andre har jeg kommet over på biblioteket, som den om Lupinella og de snodige vennene hennes. De fant henne da hun kom bort for dem fordi hun alltid luktet som lupiner. (At lupiner på den ene siden lukter svært lite og på den andre siden fortrenger skandinaviske sommerblomster var det siden vanskelig å godta). Den boka sto sin prøve. Andre har jeg åpnet i begeistring, men satt fra meg i skuffelse. Noen bøker gjør seg best som vage minner.

Men nå når jeg selv har fått tre barn, prøver jeg jo å prakke på dem min barndoms opplevelser, selv om man vel skal unngå å gjøre nettopp det. Og da merker jeg hvilke bøker som for det meste vokste ved hjelp av min egen fantasi og hvilke som står godt på egne permer. Best liker jeg de triste bøkene. Brødrene Løvehjerte, så klart. Den gråter jeg fortsatt av, og eldstedatteren var på nippet hun også, i hvert fall syntes jeg det var litt sånn da jeg leste den for henne. Frendeløs husker jeg at jeg hulket meg gjennom som liten; den ene hjerteskjærende episoden etter den andre, elendigheten ville ingen ende ta. Men da jeg med dramatisk stemme leste kapitlene høyt for et par år siden, merket jeg at det var litt i overkant og nokså utdatert. Den fullførte vi aldri, vi kom ikke lengre enn til en 20-30 dødsfall.

Bøkene om Aurora som jeg var glad i som liten føles ikke lenger relevante, men historiene om Marikken har vist seg å inneholde flere lag og mer samfunnskritikk enn jeg forsto da jeg først leste dem. Egentlig fenger det meste av Astrid Lindgren og Roald Dahl fortsatt. Likevel er det ingen av de bøkene jeg velger, men en bok jeg har et veldig diffust, men intenst minne om.

fest knøttetHvem skal trøste knøttet har jeg lest om igjen og om igjen for mine egne barn, og alltid med stor innlevelse og en litt ulik opplevelse hver gang. Som liten husker jeg mest bildene, og den nesten suggererende gjentakelsen – hvem skal egentlig trøste knøttet? Kanskje henger det sammen med at jeg selv ble kalt knøttet før jeg ble født (et kallenavn som ble hengende en stund), og i likhet med knøttet ønsket jeg også alltid mer trøst og oppmerksomhet enn jeg fikk i et hus med tre barn og en forelder (senere skiftet jeg til å hete «oppmerksomheten», men la nå det ligge.)

Som voksen koser jeg meg med språket og bildene og budskapet og alt det deilige som er overflod og presisjon i ett. Budskapet er fint, men ikke påtrengende. Oversettelsen er nydelig. Tove Janssons univers er kjent og ukjent på en gang.

Da de minste barna var enda mindre enn de er i dag pleide de peke på alle figurene på tegningene hver gang jeg gjentok spørsmålet om hvem som skulle trøste knøttet, for å foreslå noen som kunne egne seg («hvem skal trøste knøttet?» «Kanskje hun?»). Nå ser jeg at de lytter til rimene og setningene uten å skjønne dem helt, mens fantasien kobles på. Og der mener jeg noe av magien ved gode barnebøker ligger. De må være litt uforståelige; ikke bare på den måten at de voksne skal holde ut fordi de skjønner en referanse de små ikke tar, men fordi det er i mystikken, det rare og det usagte at de fysiske, intense minnene skapes.

Sigrid Sollund Foto: Øystein Grønvold
Foto: Øystein Grønvold

Sigrid Sollund er journalist i NRK og glad i å lese for seg selv og andre. Hun sender stafettpinnen med barnebokminne videre til Håvard Kleppa, kulturengasjert journalist.

Nina Aalstad