Kaos i roteskuffen

Det finnes en klassisk Monty Python-sketsj kalt The Royal Society for Putting Things on Top of Other Things. Vi møter dem smokingantrukket på årsmøtet, hvor formannen fremhever at selv om de har satt mange ting oppå andre ting det siste året, finnes det fortsatt mange ting som ikke er oppå andre ting på noen måte.

I klassisk Monty Python-stil slippes luften ut av ballongen når representanten for Staffordshire-avsnittet (John Cleese) skal forklare sine manglende resultater. Smått beskjemmet over sin egen opposisjon innrømmer han at «most of the members in Staffordshire feel that the whole thing is a bit silly».

Alt er inni noe annet

Det er boken Noe inni noe annet som har gjort at denne sketsjen bobler til overflaten i bevisstheten min. Kanskje på grunn av tittelen, kanskje på grunn av undertittelen Fra fingerbøl til romstasjoner. En bok om alle slags beholdere. Rune Markhus har en stil som er langt unna de pompøse spradebassene i Monty Pythons forening, men det er likevel noe som gjør at vi kan slå dem i hartkorn.

Det som i utgangspunktet virker som et relativt begrenset virksomhetsområde (sette ting oppå hverandre/skrive om ting som er inni noe annet), viser seg fort å ese ut til en fullstendig uhåndterlig kategori. For hva er en beholder? Fra sidene i boken kan vi hente for eksempel egg, bøtte, diskett, bur, parfymeflaske, Triumfbuen i Paris da den var innpakket av kunstnerne Christo og Jeanne-Claude, et trekkspill, Timmy Gresshoppe i en skuff inne i Pinocchio, Den hellige gral, og Malterserfalken i Humphrey Bogart-filmen med samme navn. Du ville trengt en hardbarket strukturalist for å pådytte disse tingene et system, og det blir fort klart at Markhus’ talenter ligger annetstedshen.

Leksikon med kommentarspor

Boken leses best om du ignorerer kapittelinndelingene, og i stedet dykker ut og inn på måfå i boken.

De dobbeltsidige oppslagene har oftest en naturlig organisering, med flere små, løsrevne tekster og illustrasjoner om ulike tema («Bobler», «Fanget», etc.). Selve kapittelinndelingene føles mer tilkjempet, og det som kan virke hjelpsomt i starten («Naturen og vi»), blir raskt mer meningsløst med kapitler som «Beholdere i bruk» (i motsetning til hva?), «Hva er inni?» og «Hule og herlige».

Markhus har en undrende, hverdagsfilosofisk stil krydret med personlige anekdoter og en og annen skatologisk bemerkning («He he, promp.») Det føles litt som å lese et leksikon med kommentarsporet slått på, og hvor ingenting er for perifert til å bli med. En historie om da forfatteren var syv år gammel og en søndag fikk et bildekk over seg i onkelens bilverksted, er et av få eksempler i boken på noe som ikke kan presses inn i kategorien «noe inni noe annet». Det får plass likevel, siden underoverskriften på oppslaget er «Fanget».

Potpurri inni noe annet

Visuelt er boken holdt i en klipp-og-lim-stil. Kombinasjonen av retro-illustrasjoner og collageteknikk gjør at boksidene føles levende og mindre flate. Variasjonen mellom sidene er stor takket være farger og utføring, og gjør at samlingene med ting føles mindre repetitive enn de kunne ha vært.

Det gir også en følelse av at Noe inni noe annet er et resultat av at Markhus har holdt hjernen sin over papiret og ristet ting løs. Det er så mye underlig her, fra historien om amerikaneren som fløy til værs på en fluktstol festet til heliumballonger (tatt med fordi heliumet var inni ballongen, får vi tro), til referanser til filmer med 18-årsgrense (hva var det egentlig inni kofferten til Marcellus Wallace i Pulp Fiction?).

Monty Python-sketsjen slutter med at formannen, en bebartet Graham Chapman, medgir at foreningen jo er litt silly. «What have we been doing wasting our lives with all this nonsense?», sier han, og avvikler med det hele geskjeften.

Jeg skal ikke si at jeg får en like sterk trang til å avfeie Noe inni noe annet. Men jeg kan ikke annet enn å tenke at den er litt silly.