Tittel: Kaoskrigeren
Tekst: Annette Münch
Forlag: Damm
Antall sider: 282

ISBN 978-82-04-12417-3

Kaoskrigeren

Ungdommens råskap

Kaoskrigeren er en roman om Tobias på 16, og vennene Michael, Sebastian og Jonathan. Tre av dem går nest siste året på videregående, mens Sebastian jobber. De fire guttene bor i Bærum. Romanen starter med at Tobias blir banket opp av en gjeng som gir ham beskjed om at det vil gå ut over både ham og vennene hans hvis ikke faren hans betaler det han skylder. Når Tobias våkner opp på sykehuset får han vite at faren, som er tiltalt for grovt underslag, har rømt til ukjent adresse i utlandet med kjæresten sin. Siden moren døde da de var små, har Tobias og storebroren Sondre på 25 nå bare hverandre å forholde seg til. Sondres kjæreste Hege flytter inn til dem, og sammen forsøker de å få familielivet til å fungere slik at Tobias skal slippe å bli plassert i fosterfamilie. Tobias og vennene begynner å trene kampsport hos en mann som heter Cato for å kunne hamle opp med de som har truet dem. Selv om Cato forsøker å hjelpe ham, og Tobias vet at han bør holde seg unna bråk for å kunne bli boende hjemme, klarer han ikke å la være å lete etter de som banket ham opp.

En spenningsroman om en krise
Kaoskrigeren er en spenningsroman der jakten på- og redselen for hovedmannen Kriss driver handlingen fremover mot en alvorlig konfrontasjon. Men det er også en roman om en krise. Tobias kriger først og fremst mot sitt eget indre kaos. Det skjer mye i livet til Tobias i løpet av månedene som følger etter at faren har rømt. Han klarer ikke å kontrollere sinnet sitt, og kommer stadig opp i alvorlige slåsskamper, skulker skolen og bruker dop og alkohol. Leseren følger ham på vei ned mot et nullpunkt som han frykter, men som også innebærer håp fordi han innrømmer at han trenger hjelp og selv bestemmer seg for å ta i mot den. Det er flere hendelser som kan fremstå som mulige løsninger underveis, som gleden over å mestre taekwondo og fascinasjonen for østlig filosofi som Cato lærer bort, eller kjæresten Nathalia. I tillegg til dette har han også både Sondre og Hege og vennene som forsøker å hjelpe, men likevel får han det ikke til før han selv føler at han ikke har noe annet valg enn å forandre livet sitt, og gjøre det han frykter mest, nemlig å forlate vennene og Sondre for å skifte miljø. Forfatteren makter å fremstille troverdige beveggrunner bak Tobias’ og kameratenes råskap, samtidig som hun ikke fratar dem ansvar for sine handlinger og valg. Det er en god kombinasjon.

Lettlest og velskrevet
Romanen er både lettlest, spennende og velskrevet. Tobias’ fortellerstemme holdes i presens, og språket kler innholdet ved at det er klart og røft. Billedbruken er velvalgt for en historie fortalt av en 16-årig gutt, for eksempel når Tobias beskriver Jonathans reaksjon på å bli satt på plass av vennene som at han ”slår uskyldig ut med armene, som en italiensk fotballspiller etter en knallhard takling” (s. 35), eller beskriver vennenes reaksjon når de besøker ham på sykehuset og betrakter ham nervøst ”- som om jeg er en sportsbil de er spente på om vil starte igjen etter en kræsj.” (s. 11)

Den spente stemningen som råder hjemme hos Tobias etter at han har vært arrestert for narkotikainnehav og vold mot en vekter, beskrives med et hverdagslig og virkningsfullt bilde:

    Etter episoden med glattcella har Hege gått fra å være normalt hyggelig til å bli like overhyggelig som en telefonselger. Med et påklistra smil prøver hun å skape en hjemmekoselig atmosfære. Det hele blir ekkelt, nesten som å smøre deo i en svett armhule. (s. 145)

Når Tobias er forelsket preges språket også av det: i en scene der han og Nathalia lekeslåss på en gressplen uttrykker han seg slik: ”Jeg vrir meg rundt og får henne på bakken under meg. Der blir hun liggende med alvorlig munn og smilende øyne mens det svarte håret flyter utover gresset som et silkelaken.” (s. 159)

Det språklige overskuddet og sikkerheten som kjennetegner disse eksemplene er representative for teksten som helhet.

Less is more
Romanen kunne med hell vært strammet noe inn med hensyn til antall sider, og preges også noen steder av gjentakelser og klossete språk. Disse innvendingene er imidlertid ikke noe som forringer inntrykket av en imponerende solid debutroman. Avslutningen har fått et fint melankolsk preg som vitner om at noe er forbi, men at Tobias har styrke til å klare seg:

    I senga den kvelden lurer jeg på hvordan livet mitt hadde vært hvis jeg ikke hadde kjent Sebastian, Jonathan og Michael. Vi var drittunger sammen, og nå skal vi gå videre. Hver for oss. Jeg skrur av lyset og lar huet synke ned i puta. Ser ut i det mørke rommet. Samme hvor mye jeg ønsker det, vil årene som har vært aldri komme tilbake. Aldri. Langt inne veit jeg at vi kommer til å samles igjen. […] Uansett: Jeg vil være der. En gang langt der framme. Og alt kommer til å være forandra. (s. 282)


Skrevet av:
Kommentarer