Karl Oscar i hardt vêr

Tatt av vinden

Fytte katta for et vær! Det regner bikkjer og katter! Det regner kattunger! Det er de værassosiasjonene jeg hadde til katt, inntil jeg leste denne boka. Nå har ulike værfenomen fått et ansikt. Kort sagt; noen har hengt bjella på katten.

”Værmelderen” i TV2, Eli Kari Gjengedal, som ikke er meteorolog, men akva-ingeniør, har sammen med illustratør Ingunn E. Wiken laget en annerledes bilde- og faktabok for barn.
Den handler om været, om ulike værfenomen; lyn og torden, makrellskyer og solformørkelse, om skytromber og vestavind. Det er katten Karl Oscar som er ute i hardt vêr, og det er han som holder fakta på plass innenfor rammen av en morsom og ganske spennende fortelling i en bok som egner seg for høytlesing.

Karl Oscar er vår helt, vår ”katten med støvlene”. Han vil ikke være alene hjemme når familien drar på sommerferie, men klorer seg fast i takgrinden på bilen. En kastevind tar tak og slenger ham ut på en reise som varer et år og går gjennom årstider, vær og vind. Karl Oscar kan både snakke og tenke selv om han ikke engang har gummistøvler på, og lik sin bestøvlede artsfrende, må han gjennom mange prøvelser før han til slutt gjenforenes med familien en vakker sommerdag. Da har han blant mye annet funnet ut at makrellskyer kun gir luft i magen og at vindretningen alltid er den retningen vinder blåser ifra.

Fakta fra edderkopp
For å skille mellom fakta og fiksjon er de korte faktatekstene i boka satt med mindre typer nederst på tekstsiden, som alltid er på venstre sideoppslag. Opplysningene om ulike værfenomén er greit forklart og ledsages av en strektegnet edderkopp. Den minner om Petter Smarts ”Lille hjelper”, den lille lyspæren som opplyser og forklarer. På høyre side i hvert oppslag boltrer Ingunn E. Wiken seg med sprelske og ekspressive pennetegninger av Karl Oskars talende ansiktsutrykk og ulike typer kroppsspråk, alt ettersom hvilket vær han har vært ute for. Illustrasjonene er utfallende, de fyller hele siden, og de er stemningsfullt fargelagt med blyant, akvarell og fargekritt.

Morsomt er det at illustratøren lar den saklige edderkoppen også dukke opp her, mitt i det ekspresjonistiske bildet, men da tegnet med blyant og ikke penn, og i en helt annen løssluppen stil enn der den oppklarer faktateksten.

Flere synsvinkler
Jeg liker illustrasjonene til Ingunn E. Wiken. Jeg liker dem kanskje mest fordi de er så uforutsigbare og vekslende i strek og uttrykk. Bildene/illustrasjonene går ikke utover teksten, som for øvrig er på et nynorsk som kjennes greit ut å lese høyt. Illustrasjonene sier det samme som teksten, men på en poetisk og morsom måte. Slik beriker de teksten og utdyper den. Perspektivet veksler, og du må se både en og to, og kanskje tre ganger, før du tar inn hele bildet.

Noen steder er det for mye, for tett og for tåkete tegnet til at illustrasjonen bærer. Mens andre steder er det tåkete, det dempede/ulne nettopp det som gjør illustrasjonen god og stemningsfull, som i illustrasjonen av snø på side 24. Dette er en bildebok for barn om været, som egner seg for høytlesing. Altså en bok for hele familien.

Hva kommer først?
Det er et problem å blande fakta og fiksjon, selv om jeg synes forfatter/illustratør og formgiver Arne Barlindhaug Ellingsen klarer godt å skille tekstene ved hjelp av stil og typografi. Men hvordan skal slike tekster leses? Skal man ta den sprelske historien om Karl Oscar først, og fakta om vær og vind etterpå? Eller skal man stoppe opp underveis, lese historien, og forklare værfenomenet ved hjelp av faktateksten. Det finnes ingen fasit, men selv foretrekker jeg å lese teksten om Karl Oscar først, og være lydhør underveis for barnets ønsker og spørsmål.