Karlsson flyr – igjen

Dampmaskinen til Lillebror er byttet ut med en X-box og barnevakten ser «Åndenes makt». Det er ikke nok til å få skikkelig sus over Karlsson på taket.

Teatersjef og regissør Catrine Telle skriver i forestillingsprogrammet at hun er «blodfan av Karlsson». Det er hun nok ikke alene om å være, selv om Pippi Langstrømpe sannsynligvis seiler opp som en mer soleklar kandidat blant «folkets» Lindgren-favoritter. Men hva er det som fascinerer med denne tykke, selvgode typen som kommer flygende inn i livet til Lillebror og stadig hevder seg selv på bekostning av andre?

Etter å ha sett Oslo Nye Teaters versjon av gubben, er jeg ikke mye klokere. Men det er nok ikke først og fremst skuespiller Suzanne Paalgard (som spiller Karlsson) sin feil. Hun har lang fartstid som skuespiller med spesiell vekt på barneteater. Mange vil kjenne henne fra Jul i Blåfjell – men hun er også en gjenganger på Oslo Nye Teaters scene Trikkestallen på Torshov i Oslo. Hun spiller en sjarmerende, dog svært endimensjonal, Karlsson som en dag kommer flygende forbi vinduet til Lillebror. Ola G. Furuseth, som spiller Lillebror, har en mer takknemlig jobb fordi han har mest å spille på – både glede, sorg, frustrasjon, sinne og overraskelse.

Ola G. Furuseth som lillebror og Suzanne Paalgard som Karlsson (foto: L-P Lorentz).

Forsiktig modernisering
Oslo Nye Teaters forestilling baserer seg på Astrid Lindgrens eget utvalg av fortellinger om den selvgode tykksaken og Lillebror, mer eller mindre i kronologisk rekkefølge slik jeg finner dem i mitt eksemplar av Lindgrens bok. Utvalget baserer seg selvsagt på de fortellingene som passer best i det sceniske formatet (blant annet utelates historier hvor mange karakterer inngår), og enkelte fortellinger er endret noe for å skape en mer helhetlig dramaturgi på forestillingen. Replikkene er som regel hentet rett fra bøkene, som jo er svært rike på direkte replikker.

Astrid Lindgren skrev Karlsson på taket i 1954, og mye har skjedd både i det svenske og det norske samfunnet på de drøye femti årene som har passert. Teatret har selvsagt gjort noen mindre endringer for å modernisere teksten, som at Lillebrors dampmaskin er endret til en X-box og hushjelpen er endret til en barnevakt fra barnevakt.no. Det er en familie anno 2012 vi møter, men forestillingen er likevel tro mot de opprinnelige skildringene. Vi følger Karlsson og Lillebror gjennom deres første møte, gjennom Lillebrors frustrasjon over ikke å bli trodd av familie og venner – og videre inn i lek og fødselsdagsfeiringer.

Hus i heisen
Innledningsvis imponerer teatret med å gjøre fullt ut av sceneheisen. Den gjør det mulig å ha tre etasjer oppå hverandre, som heises opp og ned. Dermed får vi et tverrsnitt av et hus, med stue og kjøkken i første etasje, Lillebrors rom i etasjen over og helt øverst: taket hvor Karlsson bor. Det er flott å se hvordan teaterets særpreg kommer fram når formatet utnyttes til fulle.

Karlsson (Suzanne Paalgard) støvsuger (foto: L-P Lorentz).

Karlsson er fortsatt best i verden til absolutt alt, og Lillebror er en nokså veloppdragen, men samtidig føyelig gutt – både overfor familie og Karlsson. Blant unntakene her finner vi hans kommentar til moras lakselapskausmiddag: «æsj – bæsj!» til store deler av publikums store begeistring. Karlssons krav i de fleste situasjoner er at han skal ha det «livat og morsomt, ellers er jeg ikke med!». At det tidvis kan tenkes å være til Lillebrors beste at Karlsson gjør alvor av sin trussel, forbigås av Lillebror. Og det er nok sjarmen til denne i utgangspunktet nokså ufyselige typen som utgjør Karlsson-magien. For kanskje er det nettopp det at han er så overstadig selvgod, som man sjelden ser noe annet sted, som gjør Karlsson så uimotståelig. Han ser ut til å handle misunnelsesverdig fri for tanke på konsekvenser, med sitt eget beste for øye. Dette gjør ikke Karlsson til et spesielt godt forbilde, men han fungerer som en veldig fin motvekt til den mer veloppdragne og omtenksomme Lillebror. Karlsson får Lillebror til å yte litt mer motstand og leve ut flere av sine drømmer, mens Lillebror fungerer som en demper på Karlssons ville ideer.

Svever over publikumsradene
I løpet av den to timer lange forestillingen etableres vennskapet mellom Karlsson og Lillebror, og etter hvert får Karlsson også møte Lillebrors venner. Det er ikke før helt avslutningsvis at familien endelig mister munn og mæle når de oppdager at den «oppdiktede» vennen til familiens yngste medlem er en høyst levende og høyst flygende figur. Og mens de står måpende og stirrer, flyr Karlsson over publikumsradene og forestillingen kommer til sin ende.

Det er også når forestillingen benytter seg av «teatermagi» som opp- og nedheising av familien Svensens hus – eller lar Karlsson fly over scenen eller publikumsradene – at publikum virkelig ser ut til å la seg begeistre. Man skal ikke la sitt medpublikum få siste ordet i en forestillingsanmeldelse, men jeg tror ikke jeg var alene om å regelrett kjede meg til tider. Dette kommer nok av at store deler av forestillingen er overraskende statisk. Det hjelper ikke at det er Lillebrors X-box som ødelegges av Karlsson i stedet for dampmaskinen, eller at barnevaktens høyeste ønske er å komme på tv (og da aller helst på Åndenes Makt). Det er snarere formen, og muligens tempoet og dramaturgien, som gir det hele et utdatert preg.

Endimensjonalt
Replikkføringen har ved flere anledninger et mekanisk preg, som gjør at teksten kan virke overflødig eller intetsigende. Ola G. Furuseth i rollen som Lillebror viste seg derimot som et høydepunkt. Scenene mellom han og moren (spilt av Helle Haugen) har god dynamikk, samt deler av scenene mellom Karlsson og Lillebror. Anders Hatlo i rollen som barnevakten Hildur Bock er farsepreget, men underholdende.

Ola G. Furuseth, Anders Hatlo og Suzanne Paalgard (foto: L-P Lorentz).

Oslo Nye Teaters Karlsson på taket har en sjarmerende duo i front, men forestillingen kommer likevel ikke helt i havn. Flere av karakterene mister kompleksitet på veien fra tekst til forestilling. Flere av skuespillerne har lite å spille på, noe som dessverre resulterer i endimensjonale karakterer og et statisk uttrykk. Dette ville muligens ikke vært så fremtredende i et mer intimt format, men slik forestillingen står seg nå, tar jeg meg i å tenke at Oslo Nye Teater ville vært tjent med å lytte til Karlssons egne ord: «Jeg vil ha det livat og morsomt, ellers er jeg ikke med!».