Kaufmann, Helen L.: Historien om Mozart

Berusende genimyter

Barnebokminne av Tommy Sørbø

Min barndoms kjæreste lesning må ha vært Historien-om-bøkene. Ingen stor litteratur, men her fikk den unge, veslevoksne, fiolinspillende og popmusikkhatende Sørbø formelig ruset seg på romantikkens genimyte.

Det begynte så fort jeg kunne lese; av sted til Porsgrunn folkebibliotek der jeg ble geleidet av stramme bibliotekarer med minst like stramme hårknuter i nakken. Det var i en tid da man sa ”hysj” på biblioteket, og mente det! En kamerat og jeg ble faktisk kastet ut, fordi vi ikke greide å holde oss fra å le av noe vi fant i en bok om dinosauruser, et av bildene forestilte en øgle som med sine merkelige øyne var prikk lik vår sløydlærer.

Men som regel satt jeg stille i ungdomsavdelingen og bladde i historien-om-bøkene eller jeg lånte dem med meg hjem. Den jeg husker aller best var Historien om Mozart, og jeg kan ennå se for meg den triste tegningen i boka av Mozarts vei gjennom livet; en landevei fra vugge til grav slynget seg fremover med de viktigste begivenhetene og menneskene i hans liv tegnet inn.

Det begynte så bra med Mozart; gutten satt ved spinettet omgitt av faren og søsteren og skrev symfonier i en alder da jeg ikke en gang kunne lese og den lille fremmelige gutten i silkenikkers, frakk og parykk spilte for fyrster mens jeg spilte blokkfløyte for frøken Sande. Men det endte så trist; da han ble voksen fikk han dårlig råd, ingen forsto hvor genial han var og på en forblåst desemberdag i en alder av bare 35 år ble han kastet i en massegrav utenfor Wien.

Jeg tenkte: hvordan kunne folk være så dumme at de ikke forsto hvor stor Mozart var? Om de bare hadde levd nå, alle de rike ekle menneskene som ikke forsto ham, da hadde de nok angret. Jeg formelig triumferte over denne tanken, og nå i ettertid tror jeg nok at mange av disse historien-om-bøkene må ha virket litt som helgenlegendene gjorde overfor middelalderens mennesker: De var eksempler, de handlet om mennesker som hadde levd et liv til etterfølgelse og inspirasjon. Man kunne naturligvis aldri nå deres høyder, men de var om ikke annet noe man kunne strekke seg mot.

Det var noe annet med de heltene jeg leste om i andre bøker; piloter, romfarere, oppdagere, cowboyer, Stompa og Bodø, fikk sin lønn på jorden. Når de hadde gjennomlevd alle farene endte det alltid godt til slutt. Mozart og mange av de andre geniene ble først kjent etter sin død. Dette dypt tragiske elementet var selvfølgelig ingen ting selv å trakte etter, men innerst inne var det var også en trøst. Dersom ingen i tredje klasse på Østsiden Folkeskole innså storheten i unge Sørbøs egne komposisjoner på fiolin og blokkfløyte, vel så var det nok til slutt noen som ville gjøre det. Og da kunne de andre bare ha det så godt…

Takk til Norsk Barnebokinstitutt for avbildningen av forsiden. Boka fins i instituttets samling.