Keats, Ezra Jack: Da snøen kom

FØR VAR DET MORSOMT MED SNØ

Av Silje Hernæs Linhart, stipendiat i barne- og ungdomslitteratur ved Universitetet i Oslo

Det er vanskelig å tenke på bildebøkene til Ezra Jack Keats uavhengig av hverandre, for både miljøet og karakterene er det samme i hver bok. De tar for seg hverdagsepisoder med akkurat så stort alvor de jo har for de som opplever dem – og de som blir lest for om dem. Pappa hilser den dag i dag katta med et ”Morn, katt!” hver morgen, så den var nok hans favoritt, mens jeg for min del tror det var Da snøen kom og Brillefint! jeg likte aller best.

Voksne lesere av Keats har ofte en tendens til å legge vekt på at barna på bildene er ”brune i huden” som vi kalte det på 70-tallet (i hvert fall i min barnehage). Men som barn kan jeg ikke huske at jeg i det hele tatt tenkte over det. For det ble ikke framstilt som noe å tenke over. Keats fikk faktisk kritikk for dette sin samtid; en kritiker mente for eksempel at han skildret ”colored white kids”*, hva nå det måtte være. Hvis det unntaksvis forekom barn i barnebøker som var ”brune i huden” da jeg var liten, gikk det nemlig sjelden ubemerket hen i teksten. Enten var poenget å understreke at – tenk det, barn! – inni er vi like, eller kanskje enda oftere handlet det om hvor heldige ”vi” var som hadde det så mye bedre enn ”dem”. Men det var ikke noe ”stakkars” over hovedpersonen Peter**, (tvert imot – han hadde både hund og bestevenn!) og definitivt ikke noe fremmed: Han var meg. Siden jeg først nevner alt dette, kan jeg ikke unngå å notere meg at det i bokklubbutgaven av Da snøen kom fra 1973 står at ”inntekten av salget av denne bok tilfaller Ungdomsaksjonens Afrika- og Asiatjeneste”. Det er ikke umiddelbart opplagt hvorfor en bok om en gutt fra New York skulle selges til inntekt for akkurat Afrika- og Asiatjenesten, men jeg er åpen for at det selvfølgelig kan ha vært tilfeldig.

Men det er ikke dette mine minner handler om. Jeg husker bildene, stemningene, og identifikasjonen: Jeg kjente igjen iveren til Peter da han våknet og så at det hadde snødd. Jeg kjente igjen følelsen av å se på at noen lekte en lek som så morsom ut, men ikke tørre å tro at man ville få lov til å være med, og derfor heller late som man var opptatt med sitt. Og jeg kjente igjen hvor skumle (man i hvert fall trodde) ”de store” kunne være. Jeg innbiller meg at hver gang vi kom til den siden i Brillefint! hvor de store gutta vil ha Peter og Adam til å gi fra seg reser-brillene, holdt jeg pusten helt til pappa bladde om til der de sitter trygt på trappa hjemme hos Adam og har klart å redde både seg selv og brillene. Nå var riktig nok de store gutta i gata til Peter og Adam en del hakk skumlere enn de i min. Så bodde de tross alt i byen – nok en ting jeg i dag vet Keats er kjent for å ha vært blant de første til å skildre i bildebøker. (Jeg hadde lest at det visstbok skulle være Harlem, uten å være sikker på om det bare var en antakelse, men i A letter to Amy, der Peter skal sende bursdagsinvitasjon til ei jente i nabolaget, fant jeg noe så konkret som Amys adresse på konvolutten: ”Amy Alcott, 104 W 136 st. New York. N.Y.” Bingo). Men heller ikke det med byen gjorde Peter noe annerledes enn meg. Jeg registrerte sikkert at bildene fra nabolaget hans viste blokker og asfalt og parkeringsplasser og gjerder som folk hadde tegna på. Sånn som der bestefar bodde, omtrent. At Grünerløkka, selv den gangen, neppe var helt det samme som Harlem, visste jo ikke jeg. Der jeg lekte var det noen flere trær enn der Peter lekte, og der Peter lekte var det noen flere trafikklys enn der jeg lekte. Men både snø og store gutter visste jeg hva var. Dette sier antakelig noe om hvordan barn ser likheter der voksne oftere ser forskjeller. Men det sier nok mest om Keats.

I dag henger illustrasjonen fra Brillefint! der Peter og Adam titter ut på parkeringsplassen fra gjemmestedet sitt, over kontorpulten min. Om jeg hadde lest disse bøkene på en annen måte i dag uten opplevelsen av dem fra jeg var barn, vet jeg ikke. Og hvor mye minnet om dem i ettertid har smeltet sammen med leseropplevelsen som voksen, er sikkert også et åpent spørsmål. Men jeg kjenner fremdeles både gjenkjennelsen og den absorberende estetiske opplevelsen når jeg blar i bøkene nå. Samme kan det være om det er noe jeg finner tilbake til, eller bare finner. Skulle ønske jeg hadde like lett for å finne den barnlige fryden over den første snøen, som jeg har for å finne gleden over å lese om den.

* Brian Alderson: Ezra Jack Keats: Artist and Picture-Book Maker (1994:184)

** Peter har blitt til ”Petter” i de norske oversettelsene Da snøen kom, Morn, katt! og Petter og Pluggen, mens han heter ”Peter”, som i originalen, i Brillefint! og Dyrefest!.