Mitt barnebokminne - av Kirsten Kalleberg,
kritiker ved barnebokkritikk.no

Astrid Lindgren
Mio, min Mio
Damm 1971

Judith Kerr
Da Hitler stjal den lyserøde kaninen
Cappelen 1979

Kerr, Judith: Da Hitler stjal den lyserøde kaninen

Tre barnebokminner

Av Kirsten Kalleberg, kritiker ved barnebokkritikk.no

Tordenboka
Like viktig som selve bøkene fra min tidlige barndom var situasjonen rundt lesingen; alle bøker hørte sammen med bestemte personer og steder. Den første boka jeg husker er knyttet til farmor. Hver gang hun kom på besøk fra Sandefjord hadde vi et ubrytelig ritual som besto i at hun leste høyt fra en billedbok om noen barn som var alene ute i skogen når det ble tordenvær. Boka skulle leses i ”tordensofaen”, som var en sofa med grønt stikkete trekk som sto i et hjørne av spisestua. Jeg syntes denne boka var forferdelig skummel – og ville at hun skulle lese den igjen og igjen. Jeg klusset over bildet av lyn- og tordenværet med tykke blyantstreker, men klarte likevel ikke å beseire bildets skummelhet. Jeg har lett etter denne første boka jeg har et klart minne om, men den er borte og ingen i familien kan komme på hva den het eller hvem som skrev den. Jeg husker ikke lenger hvorfor barna var i skogen, eller hvordan det gikk med dem, men jeg husker hvordan sofatrekket stakk, og farmors stemme.

Mio min Mio
En bok som gjorde inntrykk på meg da jeg var liten, og som jeg kan huske, var Astrid Lindgrens Mio min Mio. Den var det pappa som leste høyt fra. Jeg hadde blitt eldre, og kan huske den følelsen boken ga av å være i en annen, drømmelignende verden som var underlig, skummel og vakker på en gang. Historien om en foreldreløs gutt som bodde hos noen som ikke var riktig glade i ham, og som dro alene ut i verden for å lete etter faren sin i ”landet i det fjerne”, var så spennende at det nesten ikke var til å holde ut. Jeg husker det som at pappa var like fortrollet av boka som jeg var, og noen kvelder glemte han hvor lenge det skulle leses, og fortsatte helt til han oppdaget at vi hadde kommet et helt kapittel på overtid.

Da Hitler stjal den lyserøde kaninen
Jeg elsket å bli lest for, men det var fantastisk å lære å lese slik at jeg kunne lese selv – så mye jeg ville, og når jeg ville. Jeg leste mye, og var etter sigende bekymret for hva jeg skulle gjøre den dagen jeg hadde lest ut bøkene på Deichmanns barne- og ungdomsavdeling i Industrigata.

En av de første bøkene jeg leste selv, og som jeg leste om igjen mange ganger, het Da Hitler stjal den lyserøde kaninen, skrevet av Judith Kerr. Boka handlet om en jente som var like gammel som meg selv. Anna på ni år og familien hennes flykter fra Tyskland i 1933, fordi de er jødiske og frykter hva som kan komme til å skje når Hitler vinner valget. De kommer seg først til Sveits, så bor de en stund i Frankrike, og til slutt forlater leseren dem når de reiser til England. Anna og storebroren Max flytter fra en privilegert og glad tilværelse hvor de begge er flinke på skolen, har gode venner, og familien er høyt respektert og har god råd. Plutselig har foreldrene verken penger eller arbeid, og hele familien må starte på nytt og orientere seg i nye språk og sosiale koder. Bokas tittel spiller på at barna bare får ta med seg et par av lekene sine når de reiser, og Anna lurer på om Hitler og de tyske soldatene har tatt den lyserøde kaninen som hun angrer på at hun ikke tok med.

En ting jeg la spesielt godt merke til, var at Anna ønsket å bli forfatter når hun ble stor, akkurat som meg selv. Anna bekymrer seg i begynnelsen av romanen om hvorvidt hun kan bli forfatter fordi hun har lest et sted at store kunstnere alltid har hatt en ulykkelig barndom. Mot slutten av romanen, på sin tiårsdag, spør Anna faren om han tror at hun nå kan bli forfatter siden de er flyktninger. Hun er imidlertid ikke sikker på om hun er ulykkelig nok. Og tiden familien er på flukt skildres ikke som ulykkelig og trist. Anna oppsummerer at hun er overraskende lykkelig og at hun synes familien har hatt det spennende i sitt første år som flyktninger.

Jeg har senere funnet ut at Da Hitler stjal den lyserøde kaninen er første del av en selvbiografisk trilogi. Judith Kerr vokste opp i Berlin, og familien flyktet i 1933, da hun var ni. Kerr ble boende i England og ble etter hvert engelsk statsborger. Bøkene om Anna kom først ut på engelsk, men ble senere oversatt til mange språk, også tysk. Dermed ble bokas Anna faktisk forfatter – enten barndommen hennes hadde noe med saken å gjøre eller ikke. Den ga henne om ikke annet stoff til krigstrilogien. Judith Kerr har fortsatt å skrive for barn og ungdom, og har et langt forfatterskap og mange litterære priser på rullebladet.

Ved siden av å reise en tvil i meg om hvorvidt jeg selv kunne bli forfatter (jeg var ikke på langt nær ulykkelig nok), har jeg senere tenkt at denne historien om en familie på flukt var en av mine første erfaringer med å bli opprørt over rasisme. Denne og andre gode politiske romaner jeg leste i disse årene har sannsynligvis vært med på å forme mine politiske vurderinger som voksen.

Takk til Norsk barnebokinstitutt for avbildningen av forsiden. Boka fins i instituttets samling.



Skrevet av:
Kommentarer