Kipling, Rudyard: Slik gikk det til: eventyr for barn

Barnebokminne av Axel Hellstenius, forfatter

I min bokhylle finnes et lefsete og tapereparert eksemplar av Rudyard Kiplings Just so stories. Den lille boken er oversatt av J.B. Hjort og André Bjerke, gitt ut av Riksmålsforlaget og bærer den norske tittelen: Slik gikk det til: ­eventyr for barn. Dette er en bok jeg alltid har hatt lyst til å gi til venner og venners barn, men jeg får ikke tak i den noe sted…

Historiene handler blant annet om hva som skjedde da sommerfuglen trampet, hvorledes alafabetet ble til og hvordan kamelen fikk sin pukkel. Den historien som kanskje har fått de største vingene er «Hvorledes hvalen fikk sin trange hals». Den er strålende, men når ikke min barndoms favoritthistorie, «Hvorledes elefanten fikk sin snabel», til knærne en gang. Kipling kalte den «The elephant´s child». Jeg synes fremdeles den norske tittelen er bedre enn originalen.

Men blås i tittelen. Det er innholdet, historien, sproget. Ja, jeg skriver sprog for det er et så inderlig deilig og velplassert riksmål i denne boken. Og det passer fordi mange av dialogene er skrevet i fornøyelig kanselistil. Men dette kommer jeg tilbake til. Først historien i korte trekk:
For mange, mange år siden hadde ikke elefanten den snablen vi kjenner i dag. Nei, da satt det bare noe ubrukelig og støvelformet midt i ansiktet på den. Men så kom en elefantunge til verden. En umettelig nysgjerrig elefantunge som spurte alle om alt mulig bestandig. Dette medførte mye juling uten at det la noen demper på nyfikenheten. En dag kom elefantungen på et helt nytt og pirrende spørsmål, nemlig: «Hva spiser krokodillen til middag?» Dette visste naturligvis ingen av elefantens slektninger eller naboer. Aldri hadde de sett en krokodille og ingenting visste de om dens matvaner og den vesle elefantungen fikk nok en gang juling for sin umettelige nysgjerrighets skyld.

Heldigvis treffer vår vesle helt på den sorgfulle Kolokolofuglen, som råder elefantungen: «Gå til bredden av den store, grågrønne, grumsete Limpopo-flod, hvor febertrærne gror, og finn det ut selv.» Mor leste nok også Kipling for meg, men jeg husker best far og hans glede over Hjorth og Bjerkes fenomenalt musikalske oversettelse. Det er hans stemme jeg hører når jeg leser: «…den grågrønne, grumsete Limpopo-flod, hvor febertrærne gror». Sammen gledet vi oss til elefantungen ankom den mytiske Limpopo-elven og traff den tvefarvede Pyton-Klippeslange. Det er ormen som kan formulere seg! Ikke helt ulik Kåre Willoch, tenker jeg i dag.

Men videre i historien: Den umettelig nysgjerrige elefantungen kommer oppi seriøse problemer når den for siste gang stiller sitt spørsmål. Det gjør den nemlig ­ selvfølgelig ­ til selveste krokodillen. Som naturligvis svarer at i dag vil den gjerne begynne med en elefantunge ­ og biter seg fast i den støvleliknende nesen. Elefantungen er lite lysten på å bli dratt ned i den grågrønne floden og stritter i mot. Men elvebredden er sleip og glatt… Da kommer den tvefarvede pyton-klippeslange til unnsetning med følgende knallreplikk:

Tankeløse og troskyldige fotturist, nu skal vi med alvor hengi oss til en smule kraftanstrengelse, for hvis vi ikke gjør det, da er det fortsatt mitt grunnsyn at denne propelldrevne orlogskaptein med det pansrede overdekk (Og med dette, Vakre Venn, mente den krokodillen), vil sette en varig sluttstrek for din fremtidige løpebane.

Slik taler nemlig tvefarvede pyton-klippeslanger.

Med felles kraftanstrengelse overvinner de krokodillen som må slippe taket med et plask som høres både oppover og nedover Limpopofloden. Men ikke før den har gitt elefanten en ny og meget nyttig kroppsdel. Den kan brukes til så mangt, blant annet å denge sine slektninger. Noe jeg som liten synes var en riktig god idé.

Jeg leser fortsatt om elefantungen så ofte jeg kan. Både for meg selv og for mine egne og andres barn.

Takk til Norsk barnebokinstitutt for avbildning av forsiden. Boka fins i deres samling.