Kirkeboka

Ved å be en anerkjent forfatter utføre oppdraget, kan oppdragsgiveren få en tekst av høy kvalitet, og også vekke en videre interesse. Det spesielle med Kirkeboka er det tunge forkynnende og didaktiske forsettet som ligger til grunn for oppdraget fra Den norske kirkes Institutt for kristen oppseding (IKO).

”Det er erfaringen fra de første leveårene som setter dypest spor for resten av livet (…) Vi satser derfor på å gi redskaper til foreldre for at barn skal få impulser og erfaringer som bygger opp om den kristne identitet,” skriver IKOs direktør Erling Birkedal.1

Et slikt redskap er Kirkeboka. Siden 1972 har Statskirkens menigheter, som en del av dåpsopplæringen, utdelt ”kirkebøker” til menighetens 4-åringer. En million bøker er blitt delt ut i løpet av trettiårsperioden. Hvert tiår har hatt sin bok, Min kirkebok fra 1972, Barnas kirkebok fra 1986, Min egen kirkebok fra 1996. Årets Kirkeboka av Bjørn Sortland , er dette tiårets ”nye og moderne” bok, utgitt i begge målmøre. Den vil få et langt liv og stor spredning.

Jo tyngre didaktikk, desto større bindinger på oppdragforfatteren. I dette oppdraget ser bindingen ut til å ha vært ekstremt stor. I sin presentasjon av prosjektet forteller IKO at den nye ”kirkeboka” ble forberedt av en ressursgruppe bestående av en kateket, en litteraturviter, IKOs rådgiver for kirkelig undervisning og en far. Disse kom fram til at den nye kirkeboka skulle være annerledes enn de tidligere bøkene, ”som har et tydelig skille mellom hverdagsfortellingen og bibelfortellingen,” og heller integrere disse to fortellingselementene. ”Vel vitende at en blanding av det pedagogiske og det skjønnlitterære er vanskelig.” 

Foruten hvilke sentrale bibeltekster hverdagsfortellingen skulle omfatte, må vi tro at oppdraget også har gått ut på å integrere de viktigste kirkelige handlingene som jul, påske og dåp, trosspørsmål som tro og tvil og bønn, foruten moralske temaer som nestekjærlighet, tilgivelse og vennskap. 

I dette tilfelle har med andre ord ikke bare mange av elementene i fortellingen vært bestemt, men bestillingen har også gitt retningslinjer for de narrative nivåene i fortellingen: en hverdagsfortelling med integrerte bibelfortellinger.

På hverdagsnivået treffer vi kjernefamilien mamma, pappa, Are og Sebastian. Are er fire år og hovedperson. Pappa er den i familien som er sterkest i troen og mest interessert i det kirkelige, mens mamma iverksetter de samme verdiene i praksis. Storebror Sebastian er mest tilstede i familien for å krangle med lillebror og skape en situasjon hvor det er nødvendig å be om tilgivelse. Idet fortellingen begynner er det førjulstid. Inn i nylig avdøde oldemors hus like i nærheten skal det flytte en dame. Emma heter hun, og hun har en datter, Anna, som er jevngammel med Are. Are og Anna blir gående i samme barnehage og blir venner. De er Kirkebokas perfekte par idet Anna har sin troskyldige barnetro intakt, men mange spørsmål siden hun har en mor som ikke står kirken spesielt nært, mens Are har mottatt en god kristen oppdragelse og er i et miljø hvor det kirkelige er en selvfølge. En viktig formidler av kirkens budskap er Jonatan i nabolaget, en av prestens hjelpere – graver på kirkegården og assistent i gudstjenesten – som alltid har tid til en prat. 

Vi kan hake av på bestillingslisten fra oppdragsgiver for hvert oppslag. Fortellingen strekker seg fra jul til påske, og feiringen av høytidene åpner for en formidling og gjenfortelling av de aktuelle evangelietekstene. Fortellingene er delvis fullstendig integrert i hverdagsfortellingen. For eksempel fortelles juleevangeliet gjennom barnehagens fremføring av det under julegudstjenesten. Idet mamma og pappa inviterer de nyinnflyttede til å feire jul sammen med familien, får vi et eksempel på nestekjærlighet. Jonatan er en ”søndagsskoleonkel” som alltid er rede til å diskutere troens og tilværelsens store spørsmål, som spørsmålet om Guds allmakt i kapittelet ”Og bakom det igjen og bakom det igjen og bakom det igjen”, som er med sitt språklige spill og sin friere fantasiutfoldelse er det beste i hele boka og dessuten etablerer Jonatan som en troverdig og fascinerende formidler. 

Bønnen blir introdusert i kapittelet ”Tåke” hvor Emma tar Åge og Anna med seg på en tur og blir overrasket av uvær. De går seg fullstendig bort, og i sin fortvilelse foreslår Emma at Åge skal be.

– Kan du be? spør Emma plutselig. Hun ser på Are.

– Det er pappa som ber mest, sier Are.

– Prøv! sier Emma. – Si: Kjære Gud, la oss finne veien hjem.

– Kjære Gud, la oss finne veien hjem, sier Are.

– Kjære Gud, la oss ikke bli redde, sier Emma.

– Du kan jo be, du, sier Are.

– Nei, si det du! sier Emma.

– Kjære Gud, la oss ikke bli redde. sier Are.

– Si amen, også, sier Emma.

– Amen, sier Are. (s. 30)

Her er et godt eksempel på den type undertekst som gjør denne ”Kirkeboka” bedre enn mange andre didaktiske kirkelige tekster. Et barn som får denne interessevekkende scenen lest, vil kanskje spørre seg hva det er som skjer mellom disse to personene. Hvorfor vil ikke Emma be selv? Hva er forskjellen på de ordene hun dikterer til Are, og de ordene hun sier selv? Verbet ”si” er brukt i begge tilfeller, likevel etablerer teksten en forskjell mellom det Emma sier og det Are sier. Eller er det slik at også Emma ber? Bønnen blir interessant på denne måte, og det blir også Emma. Det sies ikke noe sted at Emma ikke er en troende. Boka handler ikke om hennes omvendelse – slik mang en mer tradisjonell kristelig didaktisk bok ville ha gjort – selv om boka ender med hennes kirkebesøk og hennes nølende konklusjon ”Jo … det er nok sant det Jonatan sier, sier Emma sakte. – en larve kan bli en sommerfugl.” (s. 68) 

Med så sterke bindinger på forfatteren, er det vel vanskelig å unngå enkelte hule replikker og en viss sentimentalitet. Jonatan er for eksempel en ganske oppsiktsvekkende type som stemmer i en oppbyggelig sang ved første og beste anledning og alltid har et kristelig visdomsord på lager. Ved en anledning har han det travelt mens Anna, som har funnet sin orakelmann, maser: ”Hvor var jeg før jeg kom inn i mammas mage, da?” Som travelt svar istemmer Jonatan: 

Lille Ole, du var i Guds hjerte,

for der har du alltid vært til,

og helt fra begynnelsen

tenkte han på ditt gode humør og ditt smil.

(Sangen ligner på ”Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn” som i min søndagskolebarndom oppstilte vanskelig realiserbare idealer med dertil følgende kronisk dårlig samvittighet. Men det skal jeg la ligge.) 

Som svar på sangen leverer Emma, derimot, følgende temmelig ustemte replikk: ”– Du er akkurat som en sånn musikalmann, du, sier Emma. – Plutselig begynner du bare å synge.”. Selv ikke i en forenklet opplesningstekst for fireåringer bør en la voksne mennesker snakke så stivt og barnslig til hverandre. 

Teksten blir sentimental når Are skal få katt og velger den svakeste katten i hele kullet, som så – ikke overraskende – dør etter bare et par døgn. Sammen med barna avholder så de voksne en alvorlig begravelse for den døde kattungen. Kanskje er dette et eksempel på Ares forbilledlige evne til empati, eller inngår denne episoden i bokens behandling av døden? Uansett er bonden onkel Øyvind, som har kattungene å gi bort, en svak fornuftens stemme i denne sammenhengen: ”– Jeg tror ikke det er så lurt, han er så svak, det er for seint. Det er sånn det er med dyr av og til at de …” Men i ”Kirkebokas” harmoniske univers er ikke bondevettet sterkt nok, eller kanskje for konfliktskapende, til å motstå Ares ”Jeg vil ha han”. 

Vi forbinder kanskje didaktiske barnebøker med den ”svarte pedagogikken” og hevede pekefingrer, men didaktikken har en annen, mildere variant. Det er en variant hvor konfliktene mellom barne- og voksenverden nedtones slik at det blir selvfølgelig at barna tar til seg voksenverdens verdinormer. Mens barneverden kanskje ”voksengjøres” i den første typen tekster, som nå for lengst er passé, vil voksenverden bli ”barnsliggjort” i den andre type tekster, som Sortlands tekst er et eksempel på. 

Elisabeths Moseng formgiving av boken integrerer teksten på en fin måte med de grafiske elementene. Trond Bredesens tegninger er fargemettet og følger teksten nært. Dermed er samspillet mellom tekst og illustrasjon forutsigelig på hvert oppslag. I hovedtrekk skaper illustrasjonene et trygt og gjenkjennelig hverdagsmiljø rundt tekstens hverdagsfortelling og gir ganske tradisjonelle illustrasjoner til bibelfortellingene. Noen illustrasjoner fungerer likevel svært godt. For eksempel det uttrykksrike skriket til Bartimeus (s. 36), eller at illustrasjonen til juleevangeliet fremstiller barna som spiller det ut i kirken (s. 12-13). Flere illustrasjoner gjør også en interessant bruk av perspektivet, som på oppslaget tåke hvor illustrasjonen gir et oversiktsbilde, nesten et kart, av landskapet hvor dramatikken finner sted (s. 26) 

”Kirkeboka” kommer med en cd hvor Kåre Conradi leser ”Kirkeboka”, en fremføring det ikke er stort å si om. Didaktikken retter seg også mot foreldrene i et forklarende tillegg ”Til de voksne”, som er et oppslagsverk hvor grunnbegrepene i kirke- og troslivet blir forklart. Den presenterer også en del salmer og sanger med noter og tekst. Disse sangene kan en så lytte til på cd-en. Det er også tekstreferanser til de stedene i bibelen hvor de gjenfortalte tekstene er hentet. 

Alt i alt vil jeg si at IKO-forlaget med Bjørn Sortlands ”Kirkeboka” har laget en bok som trolig vil være noe mer slitesterk enn sine forgjengere. Men når de en gang ut i neste tiår skal lage en ny «kirkebok», vil resultatet kunne bli enda mer slitesterkt og spennende om en ikke legger fullt så sterke føringer på forfatteren og tillater den skapende fantasi et større litterært spillerom og friere motspill med sine forgjengere.