Mitt barnebokminne - av Jan-Kåre Øien,
tegner, illustratør og grafiker
Svartedauen
Th. Kittelsen, Forfatter og illustratør

36 sider. ill.
Kristiania : Stenersen 1900

Kittelsen, Th., Svartedauen

EN FRYDEFULL OG SKUMMEL SKREKKOPPLEVELSE

Av Jan-Kåre Øien, tegner, illustratør og grafiker

Blant en vrimmel av barnebokminner fra barndommen, ville jeg dra en bok ut av haugen. Flere ramlet riktignok ned i min bevissthet samtidig, men jeg la tilside Julenissens reise (En Disney Gullbok), og Alle barns rim og regler ved Alf Prøysen,(Gåsemor boka). Tilbake satt jeg med Theodor Kittelsens Svartedauen!

Ikke akkurat en vanlig billedbok for barn i 5-6 års alderen, men for meg var den en frydefull og skummel skrekkopplevelse, som jeg bare måtte se i, ved jevne mellomrom.

Særlig skummel var tegningen av Pesta som kom snikende opp trappen med et dødninghode innhyllet i sort hette. Sparsomt lys sivet inn mellom glisne gulvbord, og jeg kunne høre det knirke i trappen når hun kom snikende rett mot meg.

Men Kittelsen hadde flere forferdelig skumle tegninger å by på etter hvert som jeg tore snu de store bladene i boka. Der kom det neste sjokket, nesten like skummelt som pesta i trappa, tegningen av musene som pilte ut fra skjellettene i sengen! Hundrevis av mus som myldret over gulvet. Fantastisk.

Tilslutt i boka kom historien om jegeren som gikk på jakt i skogen, og skjøt en pil etter en stor fugl, han bommet, men i den mørke skogen lød en forunderlig klang , fra der pilen ble borte.

Han følger etter lyden, og tilslutt aner han noe stort og mørkt der inne:

    ”Mellem gran og furustammer ligger der en gammel kirke, sunken sammen og forladt i den vilde ensomhet.”

Han kommer seg inn, og midt på gulvet finner han en kirkeklokke som har dumpet ned gjennom taket. Flere henger høyt der oppe, det var nok en av dem som ble truffet av pilen.

    ”Tys! – Han hører aandedrag. Foran alteret der borte ligger noget svart og loddent. Skytteren nærmer seg forsiktig. Bamse Brakar! Skogens Konge, slumrer sødt ved alterets fod. Smasker, patter trygt paa labben, drømmer i sit vinterhie.”

Så kom det som jeg ble så sinna for: Jegeren dreper bamsen. Trekker pelsen av ham og spikrer den opp på kirkeveggen! Dårlig gjort. Min yngre bror og jeg holdt med bamsen og var helt enige om at den jegeren burde skamme seg.

Theodor Kittelsen tenkte vel ikke spesielt på barn når han lagde Svardedauen-boka, men for meg var den en skummelt god opplevelse, som sitter i meg, og som jeg som illustratør kan strekke meg etter, – for bestandig.

Litt om tilblivelsen av ”Svartedauen”:
De første tegningene til ”Svartedauen ble til på Skåtøy i 1889, men det ser ikke ut som om Kittelsen fikk gjort noe særlig med sjusettet før i 1894, da han hadde flyttet til Hvidsten. I løpet av dette og neste år fikk han ferdig det meste av boken, men fullførte ble den ikke før i 1896. Da bodde Kittelsen på Sole i Eggedal. Og så begynte manuskriptet sin rundgang blant norske forleggere: Swanstrøm, Dybwad, J .M. Stenersen. Det ble til at sistnevnte ga den ut, året var 1900, og Kittelsen hadde arbeidet med verket i mer enn 10 år. En tysk utgave skulle vært utgitt av Alb. Langen noe tidligere, men forleggeren fikk kalde føtter og trakk seg. Dette var en enorm skuffelse for Kittelsen. Den norske utgaven ble ingen økonomisk suksess, verken for kunstner eller forlegger. Salget gikk dårlig, og i 1901 overtok Tvedtes Forlag en del eksemplarer for kolportasjesalg og forsynte disse med et nytt tittelblad der utgiveråret er angitt til 1901. En del av opplaget ble liggende i materie og ble ikke bundet opp før i 1990 da Ringstrøm Antikvariat ble tilbudt restene. En nesten utrolig skjebne for et virkelig mesterverk.(Kilde: Bjørn Ringstrøms Antikvariat, Oslo)



Skrevet av:
Kommentarer